– Man må være litt gal

Gulv som viser levd liv, dører som har stått i huset i over hundre år, trapper som trolig har utallige hemmeligheter og stein fra en gammel skole som har fått nytt liv i veggene er blant de mange detaljene du møter idet du trer inn i det sjelfulle huset på Jetmundgarden. 

For Jan-Gunnar Bratthaug og kona Anne-Live Oppedal har det vært viktig å bevare mest mulig av historien: 

– Jeg vil at det skal se originalt ut. Man skal ikke se at det er gjort noe med det, sier han idet han åpner – de originale – dørene for iÅlesund. 

Se bildegalleri nederst i artikkelen. 

Fra Ålesund til Sula

Huset har en historie som strekker seg langt tilbake i tid. Det ble opprinnelig bygget i Skarbøvika i 1860, men etter bybrannen i Ålesund ble det plukket ned, fraktet sjøveien og satt opp igjen på familiegården i 1904. 

– Da var oldefaren min ti år gammel. Huset har vært i slekta siden tidlig på 1900-tallet, forteller Bratthaug.

Selve gården har enda lengre røtter: 

– Gården har eksistert helt siden 1700-tallet, og slekten min har vært her siden 1800-tallet.

For ham handler prosjektet like mye om historie som det handler om fremtiden.

– I dag lever vi i et bruk-og-kast-samfunn. Mange følger bare trendene og pusser opp igjen og igjen. Jeg liker heller å ta vare på det som allerede finnes, det er jo det som gir huset sjel, skyter Oppedal inn. 

Fant gamle aviser i veggene

Under oppussingen har det dukket opp flere spor fra tidligere tider. Bak tapet og i vegger fant Bratthaug blant annet gamle aviser brukt som isolasjon.

– Jeg fant Sunnmørsposten fra 1916 i veggene. En av dem var helt intakt. Det er utrolig kult å finne slike ting, alle hemmelighetene dette huset har… 

En skjult luke i huset vakte også nysgjerrighet.

– I det som nå er soverommet gikk det et røykrør tidligere. Der fant jeg en luke som var skjult bak tapet. Den har mest sannsynlig blitt brukt under krigen. Jeg blir jo litt nerd på slike ting, sier han og ler. 

Har tatt vare på alt

For ham har gjenbruk vært et viktig prinsipp gjennom hele prosjektet. Alle dørene som står innvendig i huset i dag har tidligere stått der. Noen vegger har han tatt bort, men dørene er brukt på nytt. 

– Noen av dem har alltid stått der, andre hadde vært lagret. Heldigvis ble ingenting kastet; bestefaren min tok vare på alt da han overtok i 1958.

Også materialene som er brukt under oppussingen er i stor grad lokale.

– Tømmeret kommer fra sagbruk på Andam, og det er ikke hurtigvokst tre. Det er ordentlig kvalitet, med andre ord. Det sies jo at gamle hus brenner raskt ned, men tro meg – det tar sin tid før dette tar fyr. Men, når det først brenner – da brenner det godt. 

Stein fra den gamle skolen i området, som ble revet, har også fått nytt liv.

– Jeg har brukt den rundt i huset. Det skal ikke være slett og perfekt – man skal se livet i muren, forteller han og legger til at han tidligere har arbeidet som tømrer. 

Mange år med arbeid

Oppussingsprosjektet har mildt sagt vært omfattende, og antall timer han har brukt på restaureringen, er umulig å gjøre et anslag for. 

– Det har vært en helsikkens jobb, ler han, mens Oppehaug nikker: 

– Det er rart at det ikke har blitt skilsmisse, sier hun med latter i stemmen. 

Arbeidet startet i 2019, da han og faren, som eier gården, begynte med låven på gården.

– Tankene om låven har vært mange, faktisk bodde vi her i ett år mens vi pusset opp hovedhuset. Nå er tanken å ha litt intimkonserter og lignende der. Andre i familien har foreslått å åpne kafé, men det vet jeg vel ikke helt, sier Bratthaug og ler. 

Selve huset har tatt rundt tre år å restaurere.

– Det tok halvannet år bare å strippe det ned. Etterpå hadde vi en periode der vi virkelig stod på, mens det siste året har gått til oppussing.

Nærmest hvert ledige øyeblikk går til nettopp hus og oppussing. 

– Jeg jobber turnus i helsevesenet, så nesten all fritid har gått til dette. Det er fremdeles mye som gjenstår, blant annet en kjeller som per i dag kun har et funksjonelt vaskerom og ellers er en byggeplass. Der skal det bli kjellerstue med tiden, sier han ivrig. 

– Man må være litt gal

Underveis har prosjektet kostet både tid og penger.

– Hva jeg har brukt på dette tør jeg nesten ikke tenke på. Bare huset har kostet rundt 1,2 millioner kroner. 

Når låven tas med i regnestykket, blir summen betydelig høyere.

– Det blir alltid litt her og litt der. Det går penger hele tiden.

Likevel angrer han ikke.

– Man må være litt gal for å holde på med noe sånt, men det er verdt det.

Får nasjonal vernepris

Arbeidet har nå blitt lagt merke til, også utenfor nabolaget.

Jetmundgarden har fått Fortidsminneforeningens «Godt vern»-pris for 2025.

– Det var en tidligere nabo som nominerte oss. Jeg fikk nesten litt panikk da juryen skulle komme på besøk – det er jo fortsatt en byggeplass. De sa heldigvis at det ikke gjorde noe, og vi vant jo, sier han noe beskjedent. 

Neste helg reiser han til Volda for å motta prisen.

– Vi vet egentlig ikke helt hva vi har vunnet enda, så det blir spennende! 

Se bildegalleri fra huset: