Aina Basso: Historiene som ikke slipper taket

Pleiemødrene tok imot små barn mot betaling. Så døde barna, mange av dem etter kort tid.

Da historiker og forfatter Aina Basso fra Giske oppdaget saken gjennom arbeidet i Oslo byarkiv, begynte hun med å skrive en historisk artikkel. Men kvinnene og barna lot seg ikke legge bort med den.

Hun forsto at materialet også kunne bli en roman. Spørsmålet var om hun våget å skrive den.

– Det er veldig tøft. Hvis du skal skrive en roman om ei kvinne som ender med å ta livet av små barn, sier Basso i Fredagsklubben.

Hos Ann-Cathrin Nordal Linge og Vibecke Haagensen forteller hun om arbeidet bak Ungen, som kom ut i 2019.

Måtte våge å gå inn i det

Bakgrunnen var en straffesak fra Kristiania ved begynnelsen av 1900-tallet. Kvinnene som ble kjent som «englemakerskene», hadde tatt til seg pleiebarn. Dødsfallene førte til en omfattende rettssak i 1901. Samlaget

For Basso var ikke utfordringen bare å finne ut hva som hadde skjedd. Hun skulle forsøke å skrive fram et menneske som kunne gjøre noe så grusomt.

– Jeg brukte faktisk sju år fra jeg skrev artikkelen til boka var ute.

Hun beskriver en prosess med tvil, prøving og feiling. Først måtte hun våge å forsøke. Deretter måtte hun våge å gå helt inn i fortellingen.

I romanen møter leseren Anna, som mister arbeidet etter et økonomisk krakk. Sammen med Pauline begynner hun å ta imot pleiebarn mot betaling. Boka undersøker fattigdom, desperasjon og hva som skjer med barna når de voksnes egen overlevelse kommer først, slik også forlaget Samlaget beskriver den. samlaget.no

Dokumentene dukket opp

Under arbeidet hadde Basso avisreferater fra rettssaken å støtte seg til. Selve rettssaksmaterialet fikk hun først ikke tak i.

Løsningen ble å skrive fiksjon. Hun brukte fornavn fra saken, men endret etternavn og diktet fram bakgrunnen til romanfigurene. Kunnskapen om Oslos historie og fabrikkarbeidernes liv fikk også plass i fortellingen.

Da boka var blitt nesten klar til trykk, gjorde hun et siste forsøk hos Statsarkivet.

Denne gangen ble rettssaken funnet.

Basso lot likevel boka komme ut som roman. I ettertid er hun glad for skillet mellom den historiske personen og karakteren hun hadde skrevet fram.

Hun forteller at et oldebarn av kvinnen som inspirerte Anna, tok kontakt. Ifølge Basso fikk han se saksmaterialet og mente oldemoren var uskyldig.

– Jeg er veldig glad for det, sier hun om at fortellingen ble fiksjon.

Historien viser også et dilemma som følger arbeidet hennes: Kildene kan fortelle om anklager, straff og rettssaker. Å gi personene et indre liv krever andre grep.