Mormor fikk aldri muligheten Aina fikk

Da morfaren fikk håret tilbake etter kreftbehandlingen, trodde ni år gamle Aina Basso at han var blitt frisk.

Det grå, strie håret hadde kommet tilbake som små krøller. For barnet var det et godt tegn.

Men morfaren døde. Etterpå begynte mormoren å skrive ned livet sitt for hånd i spiralblokker.

Oppe på loftet i generasjonsboligen på Giske satt barnebarnet sammen med henne. Den ene skrev om det hun hadde opplevd. Den andre begynte å dikte.

– Da satt vi og skrev i lag, forteller historiker og forfatter Aina Basso i en samtale i Fredagsklubben.

Hun knytter starten på sin egen skriveglede til nettopp denne tiden.

Måtte bli tjenestejente

Mormoren kom fra en gård i Volda og mistet moren tidlig. Ifølge Basso var det ikke penger til å sende jentene videre på skole. Hun måtte ut som tjenestejente og kom etter hvert til Giske, der hun møtte mannen hun skulle dele livet med.

Lysten til å skrive hadde hun hatt helt fra hun var jente.

Hun fortalte barnebarnet at hvis hun kunne ha valgt et yrke, ville det vært noe med skriving. Å dikte opp historier var hun mer usikker på. Det hun likte, var å skrive om det som faktisk hadde skjedd.

Da hun ble enke, ble hennes eget liv stoffet hun satte seg ned med.

Aina skrev små fortellinger inspirert av jentebladene hun hadde lest. Det handlet om forelskelse, venninnekrangler og svik.

– Det syntes jeg var kjempespennende.

Hun ler av at kjærlighetshistoriene ikke akkurat var selvopplevde. Men skrivegleden var der, og hun fortsatte å skrive stadig mer gjennom ungdomsskolen.

Læreren ga henne motstand

På videregående møtte hun en annen forfatter som skulle få betydning: norsklæreren Marit Kaldhol fra Ålesund.

Basso var vant til å være god i norsk. Hos Kaldhol kom ikke sekserne automatisk.

– Hun kunne gi meg en fire til fem, og det syntes jeg var vanskelig, forteller hun.

Samtidig oppfordret læreren henne til å skjerpe seg og arbeide videre. Kaldhol tipset også om Samlagets manusseminar.

Som 17-åring sendte Basso inn 25 dikt. Hun ble valgt ut til å delta.

– Da trodde jeg at jeg skulle bli forfatter ganske fort. Men det tok litt lengre tid.

Veien gikk først til Trondheim og studier. Hun hadde gått musikklinja og vurdert musikk, prøvde arkeologi og fant etter hvert fram til historiefaget.

I ettertid ser hun at interessen for historie også hadde røtter hjemme. Hun hadde alltid likt å høre mormoren fortelle om gamle dager og oppveksten i Volda. Det tok bare tid å forstå at det også var historieinteresse.

I bøkene sine har Basso siden vendt seg mot kvinner, barn og mennesker som har fått liten plass i de store fortellingene.

– Ikke disse store, fantastiske menneskene, men disse vanlige menneskene.