Else Britt fant opp ordet «småtinglykke»

— Vi flyttet fra et stort hus i et vanlig byggefelt til et lite hus med stor hage. Det ble lekegrinda mi, forteller Else Britt Sæter.

Vi er på en vakker, sørvendt plett på Humla. Det var hit Sæter og mannen flyttet da de solgte huset på Flisnes i 2001.

— Her er det ingen prydhage, altså, sier Sæter når vi går ned steintrappa til hagen.

Hun sikter ikke til at høsten har gjort sitt inntog i en døende hage.

— Jeg dyrker ikke noe som bare skal stå til pynt. Her er det nyttevekster. Jeg har helt sluttet å dyrke ting jeg ikke kan ordne med etter jeg har høstet dem, ler Sæter, og viser fram urtehagen.

Nyttehagen

Her vokser lavendel som tørkes og gjøres om til duftposer. Oregano og timian skal tørkes, kvernes og gjøres om til pizzakrydder for familien. Og litt lengre bort står mynte i diverse varianter. Den skal tørkes og bli til te pakket i innbydende poser.

— Jeg elsker å styre på, smiler Sæter.

Hun trives best når hun kan komponere nye smaker og sammensetninger, lage noe nytt, eller finne andre måter å bruke vekstene på.

— Favoritter i familien min er pizzakrydderet og salat-eddiken. Den står og godgjør seg nå, og skal straks siles. Man sprinkler bare litt over salaten når den er ferdig. Det gir en nydelig smak, sier Sæter, og kniper øynene sammen mens hun smiler litt.

Vi kan nærmest kjenne smaken av en eksotisk vinagraitte a la Humla i Ålesund.

Tidlig ute med blogg

Da de først kom til Humla, jobbet Sæter som sykepleier. I Humlehagen dyrket hun vekster, men hadde også minigrisen Trulte, to hunder og kaniner sammen med barnebarna. Trangen til å formidle, førte til at hun kjøpte et kamera og startet sin egen blogg i 2011.

— Det var ikke så mange som hadde blogg på den tiden. Men jeg elsket å dele litt fra livet ute hos oss. Jeg hadde faktisk 1500 innlegg om alt jeg drev med på tre mål, ler Sæter.

 -- Etter hvert ble det så mange som blogget, så da mistet jeg interessen, forteller hun.

Hun la bloggen i dvale. Men pennen hvilte ikke.

Les også:

— Om de ikke skinner i den ordinære idretten, så kan de kanskje skinne her

Boken om pusterom

— I 2013 ga jeg ut boken «Pusterom i ord og bilder». Tanken var at boken skal være nettopp det; et pusterom, sier Sæter.

Boken har bilder fra bloggen, dikt og korte tekster.

— Det er korte dikt om hverdagsting, som mange kan kjenne seg igjen i, tror Sæter.

Hun tok også erfaringer fra sine år som sykepleier inn i tekstene. 

— Møtene med syke mennesker og pårørende har nok også påvirket meg, sier hun.

I en periode deltok hun på messer, der hun solgte både bok og produkter fra hagen. Da kom hun i prat med mange som fant glede i tekstene hennes. Det syntes hun var givende.

Så rammet sorgen.

Omveltningen - det store livssjokket

Da mannen Lorentz døde i 2016, kom det som et sjokk.

— Han var den sprekeste av oss alle. Som gymlærer ved Borgund videregående skole, var han den som gikk på hendene tvers over gymsalen i en alder av 63 år, ler Sæter.

Plutselig en dag kom beskjeden om at han hadde fått hjerneblødning mens han var på jobb.

— Jeg og døtrene våre fulgte med til Trondheim. Men vi ikke fikk aldri kontakt med han. Han døde noen dager senere. Det var helt uvirkelig, sier Sæter ettertenksomt.

Hun og Lorentz kommer begge fra Sunndal.

— Vi var ungdomskjærester og hadde holdt sammen hele livet. Jeg satt igjen og forstod ingenting, sier Sæter.

Filleristet av livskriser

Sjokket over tapet av sin livsledsager satt i lenge. I årene etter ble også Sæter syk.

— Jeg fikk brystkreft. Men med god behandling, ble jeg frisk, sier Sæter.

Livet gikk videre.

— Alle møter sykdom, død og motgang i livet. Da er det lett å føle seg filleristet av en livskrise. Kanskje mister man gløden helt. Da er det for lettvint å si at man skal tenke positivt, mener Sæter.

Hun mener det er en floskel.

Å finne gnisten

— Så enkelt det ikke. Man trenger noe mer. Men ofte er det igjen en liten gnist. Da må man finne noe som kan hjelpe med å skape en flamme, så man får igjen gløden, sier Sæter.

Hver enkelt må finne sin ting.

— Det er forskjellig hva som gir et menneske påfyll og mening i tilværelsen. Det kan være musikk, fjellturer, en kjær hobby eller noe helt annet, tror Sæter.

For henne lå gnisten i å dyrke, skape noe nytt – og formidle.  

Samme år som mannen døde, ga hun ut boken «Å dyrke småtinglykke gjennom årstidene».  Og småting var akkurat det som fikk henne på bena igjen.

Småtinglykke

— Boken har en kort tekst for hver dag i året. Du kan rett og slett starte på den datoen du kjøpte boka, og følge den gjennom året. Eller bare slå opp på en dag innimellom. Mange bruker den som en «bordbok» som ligger framme, slik at man kan lese en side når man føler for det, sier Sæter.

— Hver årstid har sin sjarme. Familien erter meg fordi jeg alltid kaller årstiden vi er i for min yndlingsårstid. Men det er litt sant. Når folk uffer seg over høsten, tier jeg stille. Alle årstider har noe fint ved seg. Det er noe jeg gleder meg over.  

Bloggen og bøkene har betydd mye for henne.

— Det er fantastisk når man virkelig treffer den som leser; - når folk kommer og forteller hvor godt de kjenner seg igjen. Det har ført til mange fine menneskemøter og gode samtaler, forteller Sæter.

Vi er alle ulike

Samtidig er hun bevisst på at vi er ulike og har glede av forskjellige ting.

— For meg er naturen en stor inspirasjonskilde. Hver dag jeg står opp og ser ut av vinduet, ser jeg noe nytt. Det kan være en sjøoter på brygga, en rev som lusker forbi, fisk som spretter eller hegrer som flyr. Det er et sceneteppe som aldri går ned. Og som alltid er i endring. Det samme er naturen, og det er ofte det som skjer i naturen jeg skriver om.

Tekstene viser verden fra hennes personlige ståsted. Og mottakerne reagerer ulikt, avhengig av sine ståsteder.

— Det er i utgangspunktet bare ord. Noe må fange deg i en tekst. Det må skje et møte mellom leseren og ordene. Når det hender, kan det treffe sterkt.

At noen kan finne glede i ordene fra henne, synes hun er fint.

Humlehagen

Nå er hun pensjonert, men deler fortsatt hverdagslykke fra småting rundt seg.  

— Jeg er jo bare alt for glad i å formidle, smiler hun.

— I dag vil folk ha kortere innlegg, så nå bruker jeg Instagram-kontoen min flittig.

Gjennom detaljbilder og ord, møter vi hennes verden.

— Det er mange måter å møtes på. Dette er min måte. Jeg er ikke opptatt av at alle skal dyrke. Det kan like gjerne være musikk eller noe helt annet.

Å holde på gnisten

Når mange – særlige eldre – blir passive, vil hun fortelle at det finnes et alternativ.

— Dette er ikke for å skryte av hva jeg driver med, men for å vise at man kan få mye ut av lite. Man trenger ikke store hageflekken for å legge en plan og følge årstidene. Om våren kan man for eksempel dyrke fram sin egen salat-potpurri.

På høsten står andre andre vekster i fokus.

— På denne årstiden finner jeg glede i å observere, høste og nytte videre, forklarer Sæter, idet hun flytter på hvitløksbunken for å gi plass til flere vekster fra hagen. Mynten skal inn i frukttørkeren for å bli til varm te til vinteren.

--- For meg gir dette noe av den gnisten livet trenger. Vi trenger gnist for å holde flammen levende, alle sammen.