Etter nesten 20 år tok Ingrid og mannen praten

Han hadde snekret, bygget og skrudd i utallige skruer. Hun hadde dyrket asparges, skaffet drivhus og på det meste hatt tolv forskjellige potetsorter.

Sammen hadde de skapt et liv på et småbruk i Indre Østfold. Men etter mange år begynte Ingrid Bjørnov å lure på om tiden var inne for å gjøre en forandring.

Spørsmålet var hvordan mannen ville ta det.

I Fredagsklubben forteller hun at faren hennes hadde vært tydelig på at han aldri skulle flytte. Han skulle bæres ut. Nå lurte hun på om ektemannen, som hun kaller «driftssjefen», hadde fått det på samme måte.

Da de snakket om å flytte, ble begge lettet.

– Det er også en påminnelse om at du kan leve sammen i tretti år uten å være helt sikker på hva den andre synes om noe, sier Bjørnov.

– Vi har fått knær

Ekteparet kjøpte småbruket i 2007. Elleve mål ga god plass til å prøve ut ideer, og Bjørnov forteller at dyrkegleden tok fullstendig av.

I tillegg til grønnsaker og drivhus anla de en dam. Den viste seg å kreve langt mer arbeid enn de hadde sett for seg.

De har aldri angret. Likevel ønsker de seg nå mindre å holde orden på.

– Vi skal ikke slutte med noen ting, vi skal bare ha litt mindre av alt.

Hun oppsummerer en av grunnene med tre ord:

– Vi har fått knær.

Flyttingen handler ifølge Bjørnov verken om økonomisk nødvendighet eller noen dramatisk hendelse. Den handler om å gjøre jobben mens de fortsatt har krefter til å gjennomføre den sammen.

Etter nesten 20 år har de også rukket å samle mye som må ryddes og sorteres.

– Hvis vi hadde ventet ti år til, så hadde kanskje noen andre måttet gjøre det for oss.

Vil unngå å vente for lenge

Bjørnov mener det er viktig å møte nye livsfaser med åpne øyne. Hvis noe allerede oppleves tungt, er det verdt å spørre seg hvordan det vil være om ti år.

– Jeg kjenner så mange som flytter for sent. Og så blir det vanskelig, og så blir det tungt.

Selv går turen til Son. Dyrkingen skal hun fortsette med, men i mindre omfang.

En leilighet i Oslo var ikke løsningen.

– Du kan ikke rive en mann ned av traktoren og putte ham inn i en leilighet.

Samtidig har mannen fått et ønske som mange andre tar som en selvfølge: å kunne ringe og bestille en pizza. Det har han ifølge Bjørnov ikke gjort på 19 år.

En drøm de har levd ut

Da de kjøpte småbruket, var en del av drømmen å samle hele familien til jul. Siden har familien forandret seg. Nye generasjoner og andre familiesamlinger gjør at det ikke lenger er like enkelt å få alle under samme tak.

Bjørnov opplever likevel at småbrukslivet har gitt dem det de håpet på.

– Vi har levd ut den drømmen. Vi har tatt det ut i svingene.

Selve salget tok over ett år. Det innebar stadig rydding og forsøk på å få hjemmet til å se ut slik det gjorde på bildene i boligannonsen.

Ventetiden gjorde dem enda mer klare for neste kapittel.

Tiden med familien betyr mer

I samtalen forteller Bjørnov også at hun tenker mer på hvor mye hun er borte. Hun har en gammel mor og spør seg hvor lenge det bør gå mellom hvert besøk.

Turnélivet gjør det dessuten vanskelig å være den familien alltid kan regne med til søndagsmiddag.

– De tingene griper meg mye hardere.

Ambisjonene er fortsatt der. Hun liker å stå på scenen, og nye prosjekter frister. Men hun vil også ha mer plass til andre deler av seg selv.

– Jeg må sy, jeg må bake, jeg må grave i hagen. Jeg kan ikke bare underholde og ha maskara.

Det gjenstår likevel noen avklaringer før småbrukslivet er helt pakket ned.

– Men skal vi selge minigraveren? Jeg vet ikke, jeg.