Fra kronisk syk til 12 bryllup og et frieri

Marte Bjørgum husker godt sitt første bryllup som fotograf. Året var 2021 og en venninne som skulle gifte seg hadde spurt om hun kunne ta noen bilder. At Bjørgum skulle være bryllupets eneste fotograf, hadde ingen fortalt henne.

– Rett før bruden skulle komme inn, ba toastmasteren alle legge bort mobilene fordi de hadde en fotograf til stede. Jeg tenkte: Så bra! De har skaffet seg en ordentlig fotograf likevel!

Men så fortsatte han:

– «Hun heter Marte Bjørgum». Jeg hadde jo aldri fotografert et bryllup før, og der sto jeg med et lånt kamera på auto og pulsen i to hundre. Jeg måtte bare hoppe i det selv om jeg ble fryktelig nervøs.

Det ble starten på en karriere trønderen aldri hadde forestilt seg.

Tett på store følelser

Når iÅlesund møter Bjørgum, er det en langt mer erfaren fotograf som forteller om den småkaotiske starten. Siden 2020 har hun drevet som selvstendig næringsdrivende. Hun startet som frilansjournalist, og fortsatte med tekst og foto. Hittil i år har hun fotografert alt fra bedrifter og skolebarn til konfirmanter, nyfødte og familier. I tillegg har hun hatt tolv bryllup og et frieri bak kameraet.

Når samtalen dreier over på menneskemøtene, blir hun engasjert.

– Det er så utrolig fint å få være en del av bryllupsdagen. Jeg blir invitert rett inn i kjernen av livene til folk. Jeg kommer tett på kjærligheten mellom brudeparet, men også relasjonene mellom foreldre og barn, besteforeldre, søsken og venner, sier hun.

Nye trender, bilder med innhold

– Et bryllup rommer så mange store følelser. Både den overveldende gleden og kjærligheten, men også sorgen og savnet etter dem som ikke lenger er der.

Bjørgum opplever at stadig flere brudepar ønsker seg noe mer enn de klassiske, oppstilte bryllupsbildene.

– Et bilde av en sprek bestefar som tar revkrok med brudgommen, eller et slengkyss fra en femåring til mammaen som står brud, kan være vel så verdifullt som et perfekt portrett i solnedgangen, mener hun.

Følte seg som en juksemaker

At Bjørgum skulle bli fotograf, var ingen selvfølge. Hun vokste opp i Trøndelag. Først etter ni år i jobb som sykepleier, dukket fotointeressen opp. Etter den uventede bryllupsdebuten gikk hun på flere fotokurs og fikk sine første betalte oppdrag.

– Plutselig måtte jeg lære meg alt fra etterbehandling av bilder, regnskap og markedsføring til kundebehandling og prissetting, samtidig som jeg skulle bli en bedre fotograf.

Ektemannen, som jobber i skatteetaten, har vært en god støtte når spørsmål om økonomi og drift har dukket opp. Likevel har den største utfordringen vært å stole på seg selv og egne ferdigheter.

– Jeg tror det gikk fire år før jeg turte å kalle meg fotograf. Jeg hadde jo ingen fotoutdannelse og følte meg nesten som en juksemaker. Jeg sammenlignet meg hele tiden med andre og lurte på om jeg var god nok. Samtidig ville jeg gå min egen vei, tørre å si ja og prøve meg frem. Jeg har feilet masse, men lært enda mer.

En kropp som ikke ville samarbeide

Bjørgum har slitt med uforklarlige smerter siden tenårene. Etter flere år som sykepleier, ble det stadig vanskeligere å stå i jobben.

– Noen dager var jeg så ødelagt av kroppssmerter at jeg knapt klarte å løfte et glass. Andre dager var jeg helt utslått av fatigue, en utmattelse som ikke lar seg hvile bort. Og plutselig kunne jeg være i kjempeform dagen etter.

De usynlige plagene førte til sykemeldinger og spørsmål fra ledere om hvordan hun kunne være syk én dag og tilsynelatende frisk den neste.

– Det er fortsatt mye uvitenhet rundt såkalte usynlige sykdommer. Når du ser frisk ut, forventes det gjerne at du også er frisk. Uten en diagnose var det ekstra vanskelig å bli forstått, forklarer hun.

Les også:

– Jeg føler meg fanget i min egen kropp

Dårlig samvittighet

Først mange år senere fikk Bjørgum diagnosen revmatoid artritt, altså leddgikt.

– Det var en lettelse å endelig få en forklaring på plagene, og også få riktig behandling og medisiner.

Likevel slet hun med dårlig samvittighet overfor både arbeidsgivere og kolleger.

– Sykdomsskam er noe vi snakker for lite om. Når arbeidsplassen skulle tilrettelegge for meg, betydde det ofte at andre måtte jobbe mer. Jeg følte meg til bry og hadde konstant dårlig samvittighet.

Til slutt valgte hun å gå ned i stilling for å unngå flere sykemeldinger.

Lei av sykdomsskam

– Jeg vil absolutt oppfordre andre til å benytte seg av rettighetene sine og ikke gå ned i stilling uten en klar plan. Men jeg var så lei av å være sykemeldt og å ikke bli trodd. Jeg hadde jo et stort ønske om å jobbe, men kroppen satte begrensningene. Det var utrolig frustrerende.

Etter mange år i turnus begynte Marte å se etter andre muligheter. Hun sparte opp en økonomisk buffer med tanke på et karriereskifte. Fotograferingen hadde allerede begynt å gi inntekter, og i tillegg skrev hun artikler for magasiner og aviser.

– Jeg visste ikke om jeg kunne leve av det, men jeg hadde så lyst til å prøve. For første gang så jeg muligheten til å skape en arbeidshverdag på mine egne premisser.

Fra mulig uføretrygd til mer enn full jobb

På et tidspunkt foreslo fastlegen at Bjørgum burde vurdere uføretrygd.

– Tenk det! Vi snakket faktisk om uføretrygd, og nå jobber jeg mer enn noen gang.

Leddgikten er der fremdeles. Men med medisiner som hjelper og en arbeidshverdag hun styrer helt selv, har hun fått et helt annet utgangspunkt.

– Før følte jeg meg ofte som en belastning i arbeidslivet. Nå får jeg bruke den kapasiteten jeg faktisk har, på en måte som fungerer for meg. Jeg har ikke mindre å bidra med selv om jeg har en kronisk sykdom. Jeg trengte bare en annen måte å jobbe på, poengterer hun.

Hun skulle ønske flere hadde den samme muligheten.

– Mange har både lyst og kapasitet til å jobbe, men ulike helseutfordringer gjør det vanskelig å fungere innenfor rammene i et vanlig arbeidsliv. Jeg skulle ønske det var større rom for individuelle tilpasninger, slik at flere fikk brukt ressursene sine. Selv er jeg heldig som har kunnet skape min egen arbeidsplass, men jeg vet at ikke alle har den muligheten.

Må planlegge godt

Friheten har likevel sine begrensninger. Når Bjørgum har sagt ja til å fotografere et bryllup, kan hun ikke utsette jobben fordi kroppen ikke spiller på lag.

– Et bryllup kan jo ikke flyttes. Jeg må være der, uansett dagsform.

Derfor er hun nøye med å planlegge dagen godt sammen med brudeparet og ta forholdsregler i forkant. Hun sørger for ekstra hvile og rikelig med drikke dagen før.

– Jeg prøver å legge best mulig til rette for at kroppen skal fungere og det har alltid gått bra.

Men dagen etter et heldagsbryllup trenger hun gjerne fullstendig ro.

– Da sender jeg gjerne mannen og sønnen vår til svigers, og så ligger jeg på sofaen i ti timer, sier hun og ler.

Et frieri utenom det vanlige

Et av sommerens mest spesielle oppdrag kom fra en engelskmann som skulle på cruise langs norskekysten med kjæresten. Han hadde planlagt å fri i Loen, og kontaktet Bjørgum for å få foreviget øyeblikket. Men kjæresten måtte ikke ane noe, så Bjørgum fikk rollen som privat guide.

– Jeg vasket bilen, sto klar med et skilt med etternavnet hans, og hadde lest meg opp på alt fra innbyggertall til isbreer. Jeg kunne jo ikke risikere å bli avslørt!

Men selvfølgelig begynte paret å stille spørsmål underveis.

– Til og med han som skulle fri, spurte om lokale greier, sier hun og ler.

Ved Yrineset sto kjæresteparet og nøt utsikten over det blågrønne Oldevatnet, hun uvitende om det som skulle skje. Litt unna sto Bjørgum klar med teleobjektivet, mens hun ventet på det store øyeblikket.

– Og så gikk han ned på kne. Det var så utrolig vakkert, romantisk og rørende at jeg sto der og fotograferte mens tårene trillet.

Må bruke sykepleier-erfaringen

Selv om Bjørgum har lagt sykepleieryrket bak seg, får hun stadig bruk for erfaringene. Som bryllupsfotograf blir hun ofte både støttespiller, problemløser og en ekstra trygghet for brudeparet.

– Det kan være noen som gruer seg til å holde tale, nervøse brudepar, barn som trenger litt ekstra oppmerksomhet eller eldre gjester som trenger hjelp på ulike måter.

Én gang fikk en brud angst på bryllupsdagen.

– Vi endte opp med å sitte sammen på baderomsgulvet og bare puste. Akkurat da trengte hun noen som kunne være der for henne, ikke en fotograf.

Og nærheten gjør det ikke alltid like lett å avslutte arbeidsdagen.

– Når jeg skal være ferdig klokken ti, begynner gjerne DJ-en å spille. Da tenker jeg: Ikke farsken om jeg drar nå! Jeg må jo få danset litt også, sier hun og ler.

Sorg midt i gleden

Det er særlig møtene mellom generasjonene som berører Bjørgum i bryllupene. Selv mistet hun moren i 2019, etter mange år med demenssykdom. Faren har multippel sklerose (MS), og Marte fikk tidlig erfare hvordan alvorlig sykdom kan prege en familie.

– Mamma begynte å bli syk da jeg var i tenårene. Det var tøft å være ung pårørende samtidig som jeg skulle finne ut hvem jeg selv var og bli voksen. Det var mye sorg, usikkerhet og dårlig samvittighet.

Når hun i dag fotograferer en mor som hjelper datteren sin med brudekjolen, vekker det både glede og savn.

Verdifulle minner

– Jeg blir så oppriktig rørt og glad på deres vegne. Samtidig kjenner jeg på sorgen over at jeg aldri fikk oppleve dette med min egen mamma.

Bjørgum vet hvor fort livet kan forandre seg.

– Et bilde av en bestemor som holder rundt barnebarnet sitt kan virke helt hverdagslig der og da. Men noen år senere kan det være et av de mest verdifulle minnene familien har.

Det er langt fra det første bryllupet med et lånt kamera til dagens fulle oppdragskalender. Underveis har Marte både tvilt, satset og lært av feilene sine.

– Jeg har fortsatt dager der kroppen sier stopp. Men nå får jeg bruke hele meg, både kreativiteten og omsorgen for mennesker.