– Jeg føler meg fanget i min egen kropp

For bare få år siden elsket Anne Merete Øybrekken å gå i fjellet, være sosial og utfordre seg selv både i jobb og fritid. I dag må hun planlegge hverdagen nøye for å unngå kraftige migreneanfall og symptomforverring etter selv små belastninger.

40-åringen fra Valldal lever med både kronisk migrene og ME.

– Det å finne en balanse som er god uten å måtte gi slipp på for mye av hverdagen er en kamp som aldri tar slutt. Men jeg øver på det hver dag, sier hun til iÅlesund.

Et aktivt liv før sykdommen

Øybrekken er opprinnelig fra Gudbrandsdalen og vokste opp i bygda Kvam. Hun flyttet til Valldal i 2004, startet som kokkelærling og jobbet mange år i kokkeyrket før hun senere gikk over til arbeid innen helse.

– Jeg er ei veldig sosial jente. Jeg elsker å være sammen med venner, gå i fjellet, være på sjøen og fiske. Samtidig liker jeg veldig godt å bare være hjemme uten å gjøre noe som helst også – og det har nok reddet meg etter at jeg ble syk, forteller hun.

I voksen alder tok hun utdanning som medisinsk sekretær og fikk prøve seg på legekontor. I dag jobber hun innen habilitering.

– Jeg har alltid likt utfordringer i jobb. Men utfordringene med å være usynlig syk, dem setter jeg ikke pris på.

Symptomene kom gradvis

Hun forteller at plagene startet lenge før diagnosene kom.

– Jeg har hatt migrene i mange år, sikkert helt tilbake til ungdomstiden. Jeg husker hvor sliten jeg var etter en dag på skolen. Hodet pulserte, og hvis jeg satt helt i ro gikk det greit. Men den gangen tenkte ingen at det kunne være migrene.

Etter hvert ble migrenen kronisk. Øybrekken har deltatt i studier ved Molde sjukehus og prøvd en rekke behandlinger.

– Jeg har prøvd nesespray, tabletter, injeksjoner og nå intravenøs infusjon uten at noe har hatt særlig effekt.

Besvimte og slo hodet

I juni 2024 tok livet en ny vending.

En morgen våknet hun med intense magesmerter. På vei tilbake til soverommet for å varsle mannen sin, besvimte hun.

– Jeg slo hodet i dørkarmen og våknet i en dam av blod med et stort kutt i hodet.

Hun ble sendt til sykehuset i Ålesund, der det ble tatt MR for å utelukke blødning og brudd.

– Heldigvis var det fint. Men resten av sommeren hadde jeg mye plager etter hjernerystelsen, og kroppen var tydelig i ubalanse.

– Det som funker én dag kan bli for mye neste dag

Hun beskriver kvalme, svimmelhet, smerter og en kropp som ikke fungerer som før. Etter hvert fikk hun diagnosen ME.

– Jeg har PEM, altså anstrengelsesutløst symptomforverring, som er et av hovedsymptomene ved ME. Det kan utløses av både fysisk og psykisk belastning.

Øybrekken forklarer at symptomene kan komme umiddelbart – eller flere dager senere.

– Det som funker én dag kan bli for mye en annen dag. Det finnes ingen kur, og aktivitetsavpasning er det som anbefales. Problemet er at det er veldig vanskelig å finne en oppskrift på hvordan man skal leve med dette.

Det som tidligere ga energi, kan nå føre til lange perioder med smerter og utmattelse.

– Før elsket jeg å jogge og gå turer i fjellet. Nå blir slike ting for mye. Kommer jeg for høyt opp i puls under en tur, ender jeg i migreneanfall og PEM.

Også det sosiale livet er blitt mindre.

– Veldig lite skal til før migrene og PEM utløses. Jeg føler meg fanget i egen kropp.

Må velge sine kamper

Likevel nekter hun å slutte å leve.

– Av og til må man gjøre ting man vet ender dårlig. Man kan jo ikke slutte å leve heller. Velg dine kamper.

Hun beskriver dager med kraftige migreneanfall, oppkast, blytung kropp og total mangel på energi.

– Da har jeg mest lyst til å gi opp. Men så kommer det en bedre dag, og heldigvis er vi mennesker sånn at vi glemmer litt. Uten den evnen tror jeg dette hadde blitt for mye for mange.

Hun ler litt før hun legger til:

– Mottoet mitt er at det som ikke dreper deg, styrker deg. Så slik sett er jeg jo jekla sterk.

Samtidig forteller hun om den vanskelige balansen mellom vilje og kroppens signaler.

– Ofte er lysten til å mestre større enn fornuften. Kroppen prøver kanskje å si fra mange ganger, men man vil så gjerne klare ting. Og så kommer smellen etterpå.

Full av ros til helsevesenet

Til tross for sykdommen er hun full av ros til helsevesenet: 

– Jeg synes møtet med helsevesenet har vært fantastisk. Jeg har fått rask oppfølging og hele veien følt meg godt ivaretatt.

Særlig trekker hun fram fastlegen.

– Jeg har en fantastisk fastlegevikar som ser meg som helhet, ikke bare en diagnose eller et symptom.

Hun beskriver møter med nevrologer, sykepleiere, radiografer, psykologer og andre fagfolk som både kompetente og varme.

– I 2025 hadde jeg over 40 avtaler i helsevesenet, så jeg har møtt mange mennesker. Jeg føler meg veldig heldig som har blitt tatt på alvor.

– Jeg tviholder på de gode dagene

Sykdommen påvirker likevel hverdagen sterkt.

– Jeg klarer ikke delta på alt jeg ønsker med barna mine. Ikke alle fritidsaktiviteter, avslutninger eller fremføringer. Jeg blir lei meg når jeg tenker på hvor mye tid som går til å være dårlig.

Hun opplever også at noen venner har trukket seg unna etter at hun ble syk.

– Det gjør vondt.

Den siste tiden har hun valgt å være mer åpen om utfordringene.

– Det hjelper faktisk. Når folk vet, er det lettere for dem å forstå og ta hensyn.

Og selv på de verste dagene prøver hun å holde fast i det som betyr mest.

– Jeg tviholder på de gode dagene. Jeg fokuserer på barna, mannen min, familien og vennene mine, sier Øybrekken.

Til andre som lever med ME har hun én tydelig beskjed:

– Ikke gi opp! Fokuser på deg selv og prøv å ikke bry deg om hva andre tenker. Ingen kjenner historien din og utfordringene dine bedre enn deg selv.