22. juli: En dato vi aldri glemmer

Dette er en kommentar skrevet av Lizbeth Osnes, redaksjonssjef i iÅlesund. Teksten gir uttrykk for skribentens mening.

Jeg tror jeg snakker for de fleste av oss når jeg sier at enkelte datoer fester seg fast — ikke bare i hjernen, men i kropp, sinn og sjel. For meg gjelder det særlig to datoer: 11. september og 22. juli.

Begge har brent seg fast som minner jeg bærer med meg, noe jeg antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Trygge, lille Norge?

22. juli 2011 var jeg i bilen på vei for å gå tur på Ørskogfjellet. Jeg husker at jeg tilfeldigvis satte på radioen; jeg som alltid pleide å høre musikk fra en spilleliste når jeg kjørte. En bombe hadde gått av i regjeringskvartalet, man kunne høre vantroet og sjokket i stemmen gjennom radioen.

Turen ble ikke så lang, husker jeg. Kroppen var ikke helt med, til tross for den vakre naturen. Hodet spant – hadde det virkelig gått av en bombe? I Oslo? I trygge, lille Norge? 

Da jeg var tilbake i bilen, var nyhetene desto verre. Kaos og frykt er det jeg husker best. Jeg husker ikke hva som ble sagt da nyheten om terrorangrepet på Utøya ble presentert – bare følelsen jeg satt igjen med, og som fremdeles sitter i hver gang tankene går tilbake til denne dagen. 

22. juli rammet oss alle

Personlig kjente jeg ingen der, hadde ingen tilknytning til verken stedet eller arrangementet. Likevel var ingenting helt det samme etter den dagen. Der og da forsvant noe av følelsen av at det verste alltid skjedde et annet sted. Terror var ikke lenger noe vi bare leste om i utenlandske aviser – den rammet oss. 

I dag er det 15 år siden. 

En hel generasjon har vokst opp uten egne minner fra den dagen. Mange av dem som skal begynne på videregående skole til høsten, var ikke en gang født ennå. For dem er 22. juli historie. For 77 mennesker tok livet slutt den dagen. For hundrevis av andre ble livet aldri det samme. For resten av oss ble 22. juli en dato vi aldri glemmer. 

Det handler om mennesker

Det er det nettopp derfor jeg mener at vi må fortsette å snakke om og markere denne dagen. Ikke fordi vi skal leve i fortiden, men fordi vi ikke har råd til å glemme hva som skjedde – eller hvilke verdier vi valgte å stå sammen om etterpå. 

Den dagen handler om mennesker. Om ungdommer som dro på sommerleir og aldri kom hjem, om foreldre som ventet på en telefon som aldri kom. Om redningsarbeidere, helsepersonell og vanlige mennesker som gjorde alt de kunne for å hjelpe i den største krisen landet vårt hadde stått i siden andre verdenskrig. 

Vi møtte hat med samhold

22. juli handlet også om hvordan et helt land reagerte; vi sto sammen, vi tente lys, vi la ned blomster. Som Helle Gannestad sa: “Om én mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.”

Vi forsøkte å møte hat med samhold. Det er et ideal vi fortsatt trenger å holde fast ved – ikke bare når vi minnes 22. juli, men i hvordan vi møter hverandre hver eneste dag. 

Jeg husker fortsatt hvor jeg var 22. juli 2011. Jeg håper at kommende generasjoner aldri vil få en dato som brenner seg fast på samme måte.