Den glemte Trollstigen-forkjemperen

Carl Andreas Hoel ble lenge husket for brannsakene. Men han var også en av dem som presset fram veien som skulle gjøre Trollstigen til et nasjonalt symbol på fjellturisme.

I den nye boken To justismord følger Svein Linge Hoels arbeid for veien gjennom notater, avisinnlegg, referater og annet materiale etter ham. Linge mener dokumentene viser at Hoel spilte en viktigere rolle enn det som senere har blitt stående i den lokale historien.

Samtidig er det viktig å skille mellom det kildene dokumenterer, og Linges vurdering av hvor avgjørende Hoels innsats var. Hoel var ikke alene om å få Trollstigen bygget, men han var en av dem som arbeidet målrettet for å holde saken levende da veien fortsatt var usikker.

Et nytt liv under fjellet

Carl Andreas Hoel hadde mye å bevise da han flyttet tilbake til Valldal etter frifinnelsen i Bergen-saken.

Han hadde vært borte fra bygda i mange år. Han hadde sittet i fengsel, kommet ut som en dømt mann og så fått dommen opphevet. Nå ville han bygge opp et nytt liv på Sylte.

Resultatet ble New Home. Det store huset skilte seg ut. Hoel var utdannet håndverker, og bygget ble både hjem, verksted og et uttrykk for det han ville være: En mann med utsyn, kunnskap og vilje til å skape noe nytt.

Han satte i gang møbelverksted, tok inn læregutter og arbeidet med møbler i flere stilarter. Boken beskriver ham som en håndverker med en utdanning få i Norge kunne måle seg med på den tiden.

Men Hoel nøydde seg ikke med sitt eget hus og verksted. Han så seg rundt i dalen og opp mot fjellene. Der så han det andre ikke alle så ennå: En vei kunne endre hele stedet.

Da veien var usikker

I dag er Trollstigen en av landets mest kjente turistveier. Veien er blitt en inngang til både Romsdal og fjordlandskapet på Sunnmøre.

På 1920-tallet var den langt fra en selvfølge.

Linge peker i et intervju med iÅlesund, på et vendepunkt i 1927: Fylkestinget ville stanse bevilgningene til Stigfjellvegen og heller prioritere fergefri vei mellom Åndalsnes og Ålesund. For Valldal var det et varsel om at fjellveien kunne forsvinne.

Hoel svarte med et 16 sider langt notat til ordføreren i Norddal. Der argumenterte han for veien med erfaringer fra Sveits: En fjellvei kunne skape reiseliv, aktivitet og nye inntekter.

At Hoel skrev notatet, er dokumentert. Linge viser også til avisinnlegg, referater og et intervju med Hoel fra 1930, da anleggsarbeidet var i gang fra både Valldal- og Romsdalssiden. Det er derimot Linges tolkning at dette samlet viser hvor avgjørende Hoel var for å få saken videre.

Planene om vei mellom Valldal og Romsdal møtte økonomiske og politiske hindringer. Løyvinger var usikre, og utsettelse kunne bety at prosjektet ble liggende i ro i mange år.

I To justismord dokumenterer Svein Linge hvordan Hoel gikk inn i arbeidet med full kraft. Han samlet ifølge boken over 500 underskrifter. Han skrev leserinnlegg og brev, kontaktet veimyndigheter og politikere, organiserte møter og reiste til Oslo.

Han brukte også egne penger på reiser, opphold og arbeidet med veisaken. Dette bygger Linge på materialet etter Hoel, men omfanget og den konkrete virkningen av innsatsen bør vurderes opp mot andre kilder før det slås fast hvor avgjørende den var.

Da et møte om veien ble holdt på Alstad skole i 1927, møtte få opp. Likevel ble Hoel valgt som talsmann. Linge mener han både hadde økonomi til å reise til Oslo, forbindelser fra tidligere saker og en sjelden evne til å formulere seg presist. Han brukte den posisjonen til å presse veisaken inn i Stortinget.

I Sunnmørsposten skrev han i 1927 under overskriften Er våre turistveier i fare? Spørsmålet var ikke bare retorisk. Hoel mente at utsettelse ville være et svik mot bygdene som trengte kontakt, arbeid og nye muligheter.

Han så turismen komme

Hoel argumenterte ikke bare for en praktisk fjellovergang. Han argumenterte for en turistvei.

Han hadde selv vært ute i Europa og sett hvordan steder kunne utvikle seg gjennom håndverk, reiseliv og kommunikasjon. I veisaken brukte han store ord om fjellene, men også et helt konkret resonnement: Hvis folk kunne komme seg gjennom landskapet, ville de også bli værende, bruke penger og skape aktivitet.

Det var en framtidsidé som i dag virker åpenbar. Den gang krevde den både penger, politisk vilje og noen som orket å presse på.

Stortinget bevilget penger. Anleggsarbeidet startet i 1930. Trollstigen åpnet i 1936.

Hoel var naturligvis ikke alene om å få veien bygget. Ingeniører, veimyndigheter, anleggsarbeidere, politikere og lokalsamfunn gjorde arbeidet mulig. Men Linge mener Hoels bidrag har vært undervurdert, og at dokumentene etter ham viser hvor målrettet han jobbet i en avgjørende fase.

Linge sier at Trollstigen ikke ville blitt bygget uten at kong Haakon grep inn, og trekker også fram Johan Castberg som viktig. Hoel var ikke alene, men han var, slik Linge ser det, en av dem som skaffet saken den nødvendige framdriften fra Valldal.

Mer enn en veisak

Trollstigen var bare én av mange saker Hoel kastet seg inn i. Han engasjerte seg i stedsnavn, lokal historie, kapellplaner og Olsok-markeringer. Han skrev og holdt fast ved ideer, også når de skapte motstand.

Det var en styrke og en svakhet. Hoel hadde gjennomføringsevne, men også en stil som kunne oppleves som pågående. I bygda hadde han både støttespillere og fiender.

Han var dessuten fortsatt mannen mange forbandt med dommene. Da New Home brant i 1929 og Hoel på nytt ble dømt, ble det også et brudd i perioden der han hadde mest gjennomslag i veiarbeidet.

Trollstigen ble åpnet i 1936. Hoel ble frikjent i Valldal-saken først i 1951.

Det er mulig å forstå hvorfor veiarbeidet hans ble glemt. I mange tiår var den andre historien langt sterkere: Den om brannene, dommene og den vanskelige mannen.

Linge mener at forklaringen først og fremst ligger i Hoels rykte i Valldal. Han var så upopulær, sier forfatteren, at de negative historiene levde videre, mens den positive Trollstigen-historien ikke passet inn i bildet mange hadde av ham.

Et nytt blikk på en gammel historie

Historien om Carl Andreas Hoel passer dårlig inn i en enkel lokal minnefortelling. Han var ikke bare offer. Han var ikke bare bråkebøtte. Han var ikke bare håndverker. Han var heller ikke bare Trollstigens forkjemper.

Han var alt dette på én gang.

Det er også Linges mål med boken. Han vil ikke lage et glansbilde, men få fram et «ualminnelig interessant menneske» – en mann med store evner, stort konfliktnivå og en historie som ikke lar seg presse inn i én enkel forklaring.

Men uten folk som ser et prosjekt før alle andre, blir mange veier aldri bygget. Hoel så Trollstigen som mer enn en fjellside. Han så en forbindelse mellom Valldal, Romsdal og resten av landet – og en mulighet for reiseliv lenge før veien ble et turistikon.

I dag, når Trollstigen igjen diskuteres gjennom rasfare, stenging, sikring og framtidig besøksforvaltning, gir historien en ekstra dimensjon. Veien har alltid vært mer enn asfalt og svinger. Den har handlet om hvem som tar risikoen, hvem som ser mulighetene – og hvem som får æren når resultatet står der.

Carl Andreas Hoel fikk aldri oppleve Trollstigen som dagens verdensberømte turistvei. Men boken etter Svein Linge gir ham en plass i historien om hvordan den ble mulig.

Den plassen bør likevel beskrives med presisjon. Kildene viser at Hoel arbeidet aktivt for veien og at han var en tydelig talsmann. Hvor avgjørende han var sammenlignet med andre aktører, er i større grad en historisk vurdering.

Det er nettopp spennet mellom dokumentasjon og tolkning som gjør historien interessant.

Les også: 

Dømt to ganger – frikjent som 84-åring