Dømt to ganger – frikjent som 84-åring

Carl Andreas Hoel satt åtte år i fengsel etter en brann i Bergen. Han ble frikjent. Da huset hans i Valldal brant, ble han dømt på nytt.

Først som 84-åring fikk han den andre frifinnelsen.

Et navn som ble en dom

I Valldal var Carl Andreas Hoel ofte bare «Hoel». Ikke Carl Andreas. Ikke CA, slik familien brukte å kalle ham. Bare et etternavn.

Det sier noe om avstanden mellom mannen og bygda. Hoel var en uvanlig begavet møbelsnekker, utdannet i Europa og med stor arbeidskapasitet. Han var også en mann med temperament, sterke meninger og evne til å skaffe seg motstandere.

Men først og fremst ble han mannen som var dømt for brann. To ganger.

I den nye boken To justismord følger Svein Linge Hoel fra barndommen i Valldal, via en karriere som snekker, til fengsel, rettssaker, frifinnelser og en kamp for å få tilbake et navn.

Det er en historie som strekker seg fra Bergen i 1903 til Valldal i 1951 – og som tvinger fram et ubehagelig spørsmål: Hvor vanskelig er det å bli fri når både retten og lokalsamfunnet allerede har stemplet deg?

Brannen i Bergen

Hoel hadde arbeidet seg fram som møbelsnekker og handelsmann da livet tok en brutal vending. Etter en brann i Bergen i 1903 ble han tiltalt og dømt for mordbrann.

I et intervju med iÅlesund peker Linge på det han mener er den første store svakheten:

– Det ble aldri dokumentert noe motiv. Hoel hadde, ifølge ligningspapirene jeg har gjennomgått, en årsinntekt på rundt 4.000 kroner – altså rundt fire ganger gjennomsnittet i Norge på den tiden.

Husverten hevdet senere at han hadde funnet papirer som viste forhøyet forsikring og ubetalte regninger. To politimenn avviste overfor Linge at de hadde mottatt slike dokumenter.

– Samtidig ble ikke husvertens egen økonomi undersøkt, sier Linge. 

Hoel ble sendt til Trondheim landsfengsel. Der satt han fram til 1911.

I løpet av disse årene mistet han langt mer enn friheten. Han ble fratatt eiendeler og arbeidsgrunnlag. Familien måtte bære skammen og arbeidet med å forsøke å få saken prøvd på nytt. Særlig storebroren Ingebrigt Hoel ble en sentral støttespiller i den lange kampen.

Hoel ble løslatt etter åtte år, men han var fortsatt dømt. Han begynte på nytt som møbelsnekker i Oslo, samtidig som han arbeidet for gjenopptakelse. I 1917 kom saken opp igjen.

Da ble han frikjent.

Linge viser i boken til rettsdokumenter, brev og avisomtale som beskriver alvorlige svakheter ved den opprinnelige etterforskningen. Hoel fikk senere økonomisk oppreisning fra Stortinget. Men frifinnelsen fjernet ikke alt. En av hans motparter fortsatte å hevde at han var skyldig, også etter at rettsapparatet hadde snudd.

– Et sentralt bevis kom først 14 dager etter brannen, forteller Linge.

En gulvbit fra Hoels lite brannskadde leilighet ble antent, og lukten av parafin ble brukt som støtte for teorien om påsatt brann. Linge peker på at det ikke ble funnet brannmerker som normalt ville vært forventet dersom parafin hadde vært helt utover gulvet.

– Senere vurderinger av politiets bilder pekte mot et mulig startsted bak husvertens leilighet, der glør i aske og søppel kunne være en annen forklaring, sier Linge. 

Les også: 

Setter søkelys på forbudte bøker

Hjem igjen

Etter frifinnelsen dro Hoel hjem til Valldal. Han bygget New Home på Sylte – et stort og synlig hus, med verksted, hage og ambisjoner. Han ville ikke leve i skjul.

Han drev møbelverksted og opplæring, tok imot sommergjester og kastet seg inn i lokale saker. Han skrev, organiserte og argumenterte. Han ville bidra til at Valldal skulle utvikle seg.

Men han var fortsatt Hoel – mannen som hadde sittet i fengsel.

Det var en motsetning han selv var tydelig bevisst. I et senere intervju med Aftenposten fortalte han at han visste at mange i bygda ikke ville akseptere ham, selv om han var frikjent. Han mente selv at dommen hadde lagt en skygge over både livet hans og Valldal.

New Home ble derfor mer enn et hjem. Det ble en erklæring: Han hadde kommet tilbake, og han hadde ikke tenkt å bli borte.

Da huset brant

Så brant New Home i april 1929.

Etterforskningen dreide raskt mot Hoel selv: Politiet mente brannen var påsatt.

Et sentralt bevis ble en hjemmelaget lysestake av en hermetikkboks, som aktoratet mente kunne være brukt til å starte brannen. Hoel avviste at han hadde laget eller brukt den.

Året etter ble han dømt i lagmannsretten i Molde for ildspåsettelse og forsøk på forsikringssvindel. Samtidig ble han frifunnet for mordbrann.

For Hoel var dette en gjentakelse av det verste som hadde skjedd i Bergen. Han skrev brev, samlet materiale, kontaktet advokater og krevde at saken skulle tas opp igjen. Begjæringene ble først avslått.

I boken beskrives en lang rekke spørsmål ved etterforskningen og bevisførselen. Senere undersøkelser og vitneforklaringer fikk betydning. Brannteknisk ekspertise ble viktig i vurderingen av hvordan brannen faktisk kunne ha oppstått.

Linge er samtidig tydelig på grensen for hva han kan slå fast:

– Jeg kan ikke dokumentere hvem som eventuelt startet brannen på New Home. Min kritikk av dommen bygger på de branntekniske vurderingene og svakhetene han mener fantes i bevisførselen.

I 1950 ble det gjennomført nye vitneavhør i Valldal. Året etter kom avgjørelsen Hoel hadde ventet på i mer enn 20 år: Han ble frikjent.

Aftenposten tok opp saken i 1947. Linge mener at den nye oppmerksomheten, sammen med de branntekniske spørsmålene, ga Hoels kamp en ny tyngde.

Da var han 84 år gammel.

Et liv med ettermæle

Frifinnelsen i 1951 ga Hoel den juridiske oppreisningen han hadde brukt store deler av livet på å kjempe for. Men den kunne ikke gi tilbake årene i fengsel, mistanken eller konfliktene.

Linge beskriver en sammensatt mann.

– Det er viktig. Hoel skal ikke gjøres til en enkel helteskikkelse. Han kunne være krevende, provoserende og konfliktfylt.

Samtidig viser dokumentasjonen i boken hvordan en mann kunne bli rammet av to dommer som senere falt.

Linge beskriver ham som intelligent og handlekraftig, men med liten sosial teft. Det bidro til at konfliktene med naboer og bygda ble stadig dypere.

Professor Ragnar Bye har tidligere omtalt Hoel-sakene som to justismord. Ifølge Bye er Hoel og Fritz Yngvar Moen de eneste i Norge som ble rammet av to justismord.

Carl Andreas Hoel døde i 1954, tre år etter den andre frifinnelsen. Etter hans død ble dokumentene liggende i familiens eie: Rettspapirer, brev, notater, avisutklipp og tekster han selv hadde samlet.

Nå skal materialet etter planen til Riksarkivet.

Det gir en avslutning på en historie Hoel selv aldri fikk oppleve: At kampen for navnet hans ikke bare ble stående som en privat kamp, men som en del av norsk rettshistorie.

iÅlesund har i forbindelse med intervjuet fått tillatelse fra forfatteren til å bruke bilder fra boken. 

Les også: 

Nytt liv i gamle Solnør Gaard