Her bar hun melk i fire timer hver dag – for å holde liv i fjordgården

Langs Storfjorden ligger sporene etter et liv de fleste av oss knapt kan forestille oss. På fjord- og hyllegårdene skapte sunnmøringene liv, mat og verdier gjennom generasjoner – ofte på steder der naturen både ga og krevde.

En av disse gårdene er Grova.

I dag kan man kjøre nesten helt fram til tunet. Slik har det ikke alltid vært. Før veien til fergekaia på Gravaneset kom i 1979, og skogsbilveien til Grova ble etablert i 1985, måtte man komme sjøveien eller gå lange strekninger til fots.

På Grova møter vi Kjell Ytreberg, som fortsatt holder gården i hevd. Familien hans har hatt tilknytning til stedet siden 1817, da hans tipp-tipp-tipp-oldefar overtok gården. Men det finnes kjennskap til gårdsdrift her helt tilbake til 1600-tallet.

Stillheten som trekker familien tilbake

For Kjell handler Grova ikke bare om gamle bygninger. Det handler om ro, familiehistorie og ansvaret for å ta vare på noe som har overlevd i flere hundre år.

– Her er det ikke noe TV. Det er fred og ro. Man bruker tiden på det som er her, forteller han i programmet.

Men bak idyllen ligger en historie om et liv som var alt annet enn enkelt.

Alt måtte gjøres for hånd

På Grova var det lite dyrket mark. Det var bratt, trangt og krevende. Her fantes ingen hest som kunne gjøre det tyngste arbeidet. Alt måtte gjøres for hånd – med spade, greip, ljå og rygg.

Gress ble slått på teiger langt unna gården. Noe ble hentet fra Skarfjellet, bundet sammen og båret ned på ryggen. Annet ble slått inne i Verpesdalen, fraktet med båt til Gravaneset, tørket på berget – og senere båret opp igjen til løa når vinteren nærmet seg.

– For Grova sin del må vi nesten snakke om ryggbører, sier Kjell.

Grova-Besta bar melk morgen og kveld

En av de sterkeste historiene handler om kvinnen som ble kalt Grova-Besta. Da mannen døde, satt hun igjen med barna og ansvaret for gården.

Dyrene beitet oppe på Klebergsetra, to timers gange unna. Dit måtte hun gå hver morgen for å melke. Så bar hun melken ned igjen på skuldrene, tok seg av barna og arbeidet på gården – før hun gikk den samme turen opp igjen om kvelden.

Hver dag.

Naboene bar henne gjennom snøen

En vinter ble Grova-Besta syk og måtte til sykestua på Stranda. Det var jul, mye snø og ingen enkel vei ut.

Da samlet naboene seg. Ett arbeidslag spadde rås og vei. Et annet bar henne opp til bilveien, slik at hun kunne fraktes videre.

Hun kom seg.

Historien sier mye om hvor avgjørende naboskapet var. Folk fisket sammen, arbeidet sammen og stilte opp når noen trengte hjelp.

Bakerovn, kvernhus og lukten av brød

Grova var også et samlingspunkt for nabogårdene. Folk kom hit for å bruke kvernhus, tørkestove og bakerovn.

Mellom de gamle veggene kan man nesten se for seg travle bakedager og kjenne lukten av nystekt brød.

Redningsarbeidet på Grova

I nyere tid har Foreninga Storfjordens Venner bidratt til å ta vare på gården. På Grova er både stabbur, kvernhus, tørkestove og våningshus satt i stand med støtte fra blant annet Norsk Kulturminnefond.

Arbeidet handler ikke bare om bygninger, men om å sikre at historiene fra fjordgårdene ikke forsvinner.

Nye generasjoner lærer historien med hendene

I dag brukes Grova av familien Ytreberg. Barnebarn lærer å slå med ljå, og nye generasjoner får kjenne på historien gjennom hendene.

For Kjell gir arbeidet perspektiv.

– Det måtte ha vært slit i gamle dager. Men samtidig tror jeg de hadde et fint liv her også.