Slik lever Roy Aleksander med kreften
I år 2000 ble koden om genkode knekt, og det var slik kreften ble oppdaget hos Roy Aleksander Farstad fra Lepsøy.
Det er 17 år siden, og han må leve med kreften resten av livet. Han var 15 år i 2000. Moren hans fikk kreft i 1992, og etter åtte år ble han sjekket for kreft, fordi da ble den arvelige genkoden knekt. Da fikk oppdaget de kreft i skjoldbruskkjertelen hos Roy Aleksander.
Der og da skjønte han ikke hva som skjedde, for alt kom skrittvis.
– De oppdaget kreft i skjoldbrukskjertelen. Der og da skjønte jeg ikke hva som foregikk. Jeg har ei vrangforestilling om hvordan venterommet ser ut. Jeg har vært der mye i ettertid, og det er ikke slik jeg har tenkt der. Så jeg skjønner i ettertid at jeg har hatt en reaksjon, ettersom at vrangforestillingen er der, sier han.
Etter første operasjon var han egentlig ferdig. Han måtte bare på flere kontroller i ettertid. Men etter 3 år ble han veldig sliten og trøtt.
– Jeg var veldig trøtt noen år etterpå. Hvis jeg skulle komme meg opp så måtte jeg ha lagt meg innen klokken halv ti på kvelden. Jeg kom meg ikke opp i tide hvis jeg la meg senere. Jeg sovnet også på jobb. Det viste seg at jeg hadde lite kalsium i kroppen. Det har egentlig vært problemet mitt. At jeg blir sliten og trøtt, forklarer han.
Han har jobbet som kokk, blant annet på Scandic Ålesund. Det var siste jobben han hadde, og i dag er han student.
–Jeg hadde en bra karriere som restaurantsjef, og jobbet blant annet på hotellet Scandic Ålesund. Det var den beste jobben jeg kunne hatt, men jeg gjorde mange feil som gikk utover både meg og personalet. Jeg så det ikke da. Kroppen var nedkjørt den tiden, og det var mens jeg jobbet der at jeg fikk tilbakefall. Det kom mange nye svulster de måtte fjerne. Til nå har de tatt omkring 36 stykk, så det blir spennende å se hvor mange de blir å måtte fjerne i løpet av hele livet mitt. Det kommer nok til å bli en del, sier Roy Aleksander.
Han måtte slutte i jobben, og dro på rehabilitering. Kroppen hans frastøte seg medisinen han tok, og kroppen var sliten.
– Jeg ble sliten bare av å gå i ei trapp. Jeg ønsket ikke at sofaen skulle være den kjekkeste plassen å være, og jeg ville klare å leve en normal hverdag. I dag tar kroppen i mot medisiner, og nå er jeg student i Volda hvor jeg studerer bachelor i planlegging og organisasjon, forklarer han.
Han ønsker å jobbe innen helseadministrasjon, og bruke all erfaring han har fått gjennom sin historie med kreften.
– Jeg har to år igjen på studiene. Jeg har ledet tidligere Ungdomsgruppen i kreftforeningen og har vært aktiv i kreftmiljøet i hele Norge. Gjennom dette har jeg møtt mye folk og fått mye erfarig, så jeg har ekstrem forståelse og vet hvor jeg vil, mener Roy Aleksander. Hans mål nå er å bli ferdig med skolen før han får tilbakefall.
Gjennom kreftforeningene har han møtt mange skjebner, og fått erfaringer han ikke kunne vært foruten.
– Jeg har møtt ungdom som har mistet foreldre, jeg har møtt folk som vet de skal dø, men som enda har livsgnist, og det er mange med knalltøffe historier. Det har vært med på å forme meg og mitt engasjement, og det kunne jeg ikke vært foruten. Jeg hadde ikke hatt det politiske engasjementet og den innsikten jeg har. Man sier at kreften ikke skal styre en, men det gjør den med meg. Den er en stor del av meg, og det skal følge meg resten av livet mitt, jeg vet at jeg aldri kommer til å bli kvitt kreften jeg har, sier han.
Roy Aleksander har lagt merke til at det den siste tiden har florert med hjerter på Facebook. Dette var for å støtte brystkreftforeningen.
– Jeg er lei av det. Det er nærmest et hån. Jeg synes man heller kan gå over til naboen med kreft for en kopp kaffe og høre hvordan det går. Det hjelper ikke å publisere hjerter på Facebook, sjekk deg, gi penger eller gjør en handling. Det er greit at det setter lys på saken, men det er mye bedre å gjøre noe med handling om man ønsker å gi støtte. Det tenker jeg om alle sykdommer. Jeg likte den statusen for ei tid tilbake siden der man ga penger ut i fra antall likerklikk man fikk på statusen, mener han.
Han har bestemt seg for å være positiv, og mener det er den del som må til for å klare seg.
– Dette har jeg bestemt meg for. Det er kanskje fælt for de som har fått beskjed om at de ikke klarer seg, og det er stygt å si det for kreft er noe negativt, men jeg tror det er viktig å gjøre det positivt. Jeg har også hatt et godt helsevesen rundt meg med gode leger og sykepleiere. Jeg skal klare å komme meg, jeg skal ikke ha en hverdag på sofaen, og jeg skal klare meg, avslutter Roy Aleksander.