Olavskilden er nesten borte: – Trist å se

Da Olav Haraldsson måtte flykte fra Norge, var Sunnmøre en del av den dramatiske ruten østover. Ifølge Snorre la kongen til ved Herøy sammen med sine trofaste menn, blant dem Kalv og Vigleik Arnesson fra Giske. Derfra gikk ferden videre mot Steinvågen og Borgund.

I episode 3 av «I kjølvannet av Olav den hellige» følger vi sporene etter kongen gjennom landskapet – fra Skarbøvika til Borgund, videre til Vegsund og inn Storfjorden. Langs leia dukker gamle navn, kilder og fortellinger opp. Noen av dem er godt kjent. Andre er i ferd med å gro igjen.

Kongen i Skarbøvika

I Skarbøvika finnes flere navn som fortsatt bærer minnet om Olav: Hellig Olavs gate, Olsfjellet og Olsbekken. Her har folk i generasjoner fortalt at kongen – eller mennene hans – gikk opp i høyden for å speide etter fiender.

Noen har ment at speiderne gikk helt opp på Sukkertoppen. Men lokalkjente peker heller mot Olsfjellet. Derfra hadde de god utsikt både nordover og sørover i skipsleia. Ifølge tradisjonen kunne Olavs menn se fiendtlige skip komme både fra Trøndelag og sørfra. Alle ville hevne drapet på Erling Skjalgsson.

Olav hadde få gode valg. Han kunne ta kampen, men det ville trolig ende med nederlag. Alternativet var å komme seg unna – innover fjordene, så langt skipene kunne føre ham, før han tok veien over fjellet.

Olsbekken – mirakelkilden som grodde igjen

I Skarbøvika letes det etter en av de såkalte Olavskildene på Sunnmøre. Ifølge sagnet skal Olav ha gjort et under her. Kilden skal ha gitt friskt vann året rundt – også når vann ellers kunne være vanskelig å finne.

Slike oppkommer fikk ofte en religiøs forklaring. Når vann plutselig kom ut av fjellet, også i tørre eller kalde perioder, ble det gjerne knyttet til Olav den hellige. Han ble ikke bare sett på som konge, men som en skikkelse med kraft til å gjøre det uforklarlige mulig.

Men i Skarbøvika er kilden vanskelig å finne. Området er tettgrodd, vått og nesten ufremkommelig. Det som en gang var en lokal vannkilde med sterk tradisjon, framstår i dag som et forsømt kulturminne.

Det gjør inntrykk. For dette er ikke bare en bekk. Det er en del av den lokale Olavstradisjonen – et spor etter hvordan folk i hundrevis av år har forklart landskapet rundt seg.

Borgund – byen som lå ved sjøen

Ferden går videre til Borgund, et av de viktigste historiske stedene på Sunnmøre. For tusen år siden så området helt annerledes ut. Havet sto høyere, sundene var åpne, og det som i dag ligger på land, var en del av sjøområdet.

Her lå sjøboder, brygger, veier, hus og gravplasser. Borgund var et viktig samlingspunkt for handel, fiske og ferdsel. Det er gjort omfattende arkeologiske funn i området: huskonstruksjoner, brønner, brygger, graver og titusenvis av gjenstander.

Men direkte spor etter Olav Haraldsson er ikke funnet. Likevel er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Borgund har fått en plass i fortellingene om ham. Dette var et naturlig stoppested langs leia – et sted der skip kunne legge til, folk kunne samles, og dramatiske hendelser kunne utspille seg.

Drapet i Borgundgavlen

Ifølge Snorre lå noen av Olavs skip i Steinvågen, mens andre lå i Borgundgavlen. Her skal Aslak Fitjaskalle, en av Olavs menn, ha blitt drept av Vigleik Arnesson.

Bakgrunnen var drapet på Erling Skjalgsson. Aslak hadde drept Erling mot kongens vilje, og Vigleik ville hevne ham. Ifølge sagaen gikk Vigleik på Aslak om morgenen da han skulle til skipet sitt – og drepte ham med øks.

Selve øksen er ikke funnet. Men fortellingen viser hvor spent situasjonen var rundt Olav. Han var presset fra flere kanter, og selv blant mennene rundt ham var lojalitet, hevn og ære sterke krefter.

Skatten som kan ligge under slammet

Et av de mest fascinerende sporene ligger kanskje ikke på land, men under vann. I Katavågen ved Borgundgavlen kan det ha falt gjenstander i sjøen gjennom hundrevis av år: treverk, tekstiler, redskaper – kanskje til og med deler av skip.

Problemet er at bunnen trolig er dekket av tykke lag med slam. For å finne de store hemmelighetene måtte man nærmest stenge av og tømme vågen. Det høres urealistisk ut, men tanken er fristende: Hva kan ligge bevart der nede fra vikingtid og middelalder?

Olavskilden i Vegsund

Ikke langt fra Borgundgaveln ligger en annen Olavskilde, ved Kildehaugen i Vegsund. Her forteller sagnet at Olavs skip ikke kom seg gjennom sundet på grunn av lav vannstand. Mennene måtte dra skipene over, og da de ble tørste, skal Olav ha gravd eller stukket i bakken slik at en klar vannstråle kom fram.

Denne kilden er i bedre stand enn den i Skarbøvika, men heller ikke her frister vannet nødvendigvis til å drikke i dag. Likevel har folk tidligere oppsøkt slike kilder for helbredelse. Flere steder i landet ble Olavskilder sett på som vann med legende kraft.

Ved Vegsund fortelles det at folk drakk av kilden for å bli kvitt sykdommer. Om noen faktisk ble friske, er vanskelig å vite. Men troen på vannets kraft var sterk nok til å leve videre i generasjoner.

Mellom historie og mystikk

Det som gjør Olavssporene så spennende, er at de ligger i grenselandet mellom historisk hendelse og folkelig tradisjon. Olav Haraldsson var en virkelig konge. Flukten hans gjennom Norge er en del av historien. Men landskapet rundt ham er også fylt av sagn, forklaringer og mirakelfortellinger.

Når en kilde aldri gikk tom, når vannet smakte særlig godt, eller når et oppkomme dukket opp på et uventet sted, ble det forklart gjennom Olav. Slik ble naturen en del av fortellingen om kongen.

På Sunnmøre finnes fremdeles sporene: i stedsnavnene, i kildene, i gamle fortellinger og i landskapet langs leia. Noen er tatt vare på. Andre er i ferd med å forsvinne.

Og kanskje er det nettopp derfor denne reisen er viktig. For i kjølvannet av Olav den hellige finner vi ikke bare historien om en konge på flukt. Vi finner også historien om hvordan folk på Sunnmøre har forstått sin egen natur, sin egen kyst og sin egen plass i den store fortellingen om Norge.

Jo lenger inn i Storfjorden ferden går, jo sterkere blir mystikken. Og kanskje er det nettopp der – mellom kildevann, gamle sagn og glemte kulturminner – at Olav fortsatt lever sterkest.