sport

Hun er en av 20 i landet som kan kalles seg det

Ann Kristin «Anka» Aarønes scoret Norge til VM-finale, ble toppscorer og kom hjem som verdensmester. Likevel opplevde hun at gullaget fra 1995 lenge fikk for lite oppmerksomhet. Nå forteller hun om triumfen, straffebommen, det forsvunne trofeet – og hva dagens fotballjenter bør lære av generasjonen som vant alt.

Publisert

Det finnes ikke mange norske fotballspillere som kan si at de har blitt verdensmestere. Ann Kristin «Anka» Aarønes er en av dem.

I 1995 var hun en sentral del av det norske kvinnelandslaget som vant VM i Sverige. Hun scoret seks mål, ble mesterskapets toppscorer og avgjorde semifinalen mot USA.

Likevel er det ikke en tittel hun går rundt og tenker på hver dag.

– Jeg er stolt over å kunne si at jeg er verdensmester i fotball. I Norge er vi vel rundt 20 damer som kan si at vi er det, sier Aarønes i Typisk Uavgjort.

Det tallet gjør prestasjonen enda mer spesiell. Norge har hatt mange store fotballprofiler, men bare ett norsk seniorlandslag har løftet VM-pokalen.

Nervene før målet mot USA

Semifinalen mot USA sitter fortsatt igjen hos Aarønes. Norge møtte en stormakt, og USA var favoritter.

Aarønes beskriver seg selv som «skitnervøs» før kampen. Men etter ti minutter headet hun Norge i ledelsen. USA presset på, hadde sjanser og traff tverrliggeren, men Norge holdt unna.

– Det var hubbuballuba, men heldigvis holdt det helt inn, forteller hun.

I ettertid har amerikanske profiler ment at Norge «stjal» gullet fra USA. For Aarønes og resten av det norske laget ble kampen i stedet inngangen til den største dagen i norsk fotballhistorie.

Finalen mot Tyskland endte 2–0 etter scoringer av Hege Riise og Marianne Pettersen. Norge var verdensmestere.

Pokalen som forsvant

Men historien om VM-gullet har også merkelige sider. Aarønes forteller at selve VM-pokalen som Norge vant, senere har forsvunnet.

Ifølge henne skal pokalen ha stått på Ullevaal, blitt lånt ut til fotografering og senere blitt borte i forbindelse med ombygging.

– Den er borte vekk. Det er jo litt trist, sier hun.

På FIFA-museet har hun senere fått holde en tilsvarende pokal, men originalen Norge vant i 1995 er ikke der gullheltene skulle ønske den var.

– Det har vært for lite

Enda mer alvorlig er følelsen av at gullaget ikke ble hyllet slik et VM-lag normalt ville blitt.

Aarønes forteller at det først i fjor ble gjort ordentlig stas på 1995-laget, da Norges Fotballforbund inviterte både VM-vinnerne fra 1995 og OL-vinnerne fra Sydney til Ullevaal.

Det var 30 år etter VM-gullet.

– Det var skikkelig artig å treffe igjen gjengen. Men jeg synes kanskje det skulle vært litt før det gikk 30 år, sier Aarønes.

Hun vil ikke sitte og kritisere NFF hardt, men er tydelig på at laget burde blitt løftet fram tidligere.

– Vi burde vel vært invitert i hvert fall etter 10, 25 år, kan man vel si.

Straffen som fortsatt huskes

Aarønes har også kjent på den andre siden av toppidretten. I VM i USA i 1999 spilte Norge bronsefinale mot Brasil. Kampen gikk til straffesparkkonkurranse, og Aarønes bommet på den avgjørende straffen.

Hun beskriver det som knalltøft.

– Da er du rimelig knust, sier hun.

Etterpå var det ikke bare enkelt å møte folk. Hun forteller at hun ikke hadde så veldig lyst til å gå på butikken eller treffe folk rett etterpå.

Men med årene har perspektivet endret seg.

– Nå i ettertid tenker jeg at når ting er i ferd med å gå galt, så har jeg bommet på straffe i en bronsefinale i VM. Det kan kanskje gå så mye verre.

Løkka på Åse

Veien til verdenstoppen startet ikke i et profesjonelt akademi. For Aarønes startet den på grusbanen ved Åse skole.

Hun spilte med gutter, eldre gutter og venninner. I friminuttene handlet det om å få tak i en ball. Etter skolen handlet det om å se om noen var på banen.

– Det betydde utrolig mye for min karriere at jeg fikk lov til å være med, sier hun.

Hun trekker fram løkkefotballen som en viktig del av utviklingen. Der lærte hun tempo, tøffhet og konkurranse.

Derfor er rådet hennes til unge jenter tydelig: Skal du bli skikkelig god, må du trene mye – og gjerne trene med gutter dersom du har muligheten.

– Hvis du har mål om å bli skikkelig god, tren med gutter hvis du kan, sier hun.

AaFK Kvinner kan kjempe om medalje

Aarønes følger også dagens kvinnefotball tett. Hun mener utviklingen fra hennes egen aktive tid til dagens situasjon er enorm.

Da hun selv spilte, jobbet eller studerte spillerne ved siden av. I dag trener AaFK Kvinner på dagtid, har bedre fasiliteter og et langt mer profesjonelt opplegg.

Hun er imponert over starten til AaFK Kvinner.

– Det har vært bunnsolid hele veien. Vi har slått Vålerenga og Rosenborg, og tapte knepent mot Brann. Det blir skikkelig spennende å se om vi greier å holde ut, for da kan vi kjempe om medalje, sier hun.

Samtidig mener hun at laget fortjener mer folk på kamp.

Hun har en klar oppfordring til spillere, trenere, unge jenter, gutter og fotballinteresserte på Sunnmøre: Dra på kamp.

– Folk må ta turen, sier Aarønes.

Fra glemt gull til ny generasjon

Historien om Ann Kristin Aarønes er både en gullhistorie og en påminnelse. Norge var tidlig ute med kvinnefotball. Det ga et forsprang. Men etter hvert kom større nasjoner som England, Frankrike, Spania og USA med mer penger, bedre ligaer og større satsing.

Aarønes mener Norge fortsatt kan få fram store spillere, men da må det trenes godt, satses riktig og bygges kultur rundt både landslag og klubblag.

På Sunnmøre finnes talentene allerede. Hun peker på unge spillere fra Ørsta, Brattvåg og AaFK-systemet, og hun ser et AaFK Kvinner-lag som allerede har tatt store steg.

VM-gullet fra 1995 kan derfor ikke bare være et minne. Det bør være en målestokk.

For om Norge en gang var best i verden, startet det ikke med store penger og perfekte rammer. Det startet med løkka, treningsvilje, tøffhet – og spillere som fikk lov til å være med.

Powered by Labrador CMS