Skredet tok gården – men Iver våknet levende i snømassene

Det er vakkert, dramatisk og nesten uvirkelig stille høyt oppe i Oalsbygda. Utsikten over Sunnylvsfjorden er spektakulær, men bak det vakre landskapet ligger historier om hardt arbeid, snøskred, ulykker og et gårdsliv som krevde mer enn de fleste kan forestille seg i dag.

På det meste bodde det nærmere 70 personer i det lille samfunnet. Her hadde de egen skole, eget postkontor og til og med innlagt telefon. I denne episoden av Gardane langs Storfjorden går turen til den øverste gården i Oalsbygda – et sted som bærer på noen av de mest dramatiske fortellingene fra livet langs fjorden.

Skredet som ødela tunet

På begynnelsen av 1900-tallet lå det tre bruk øverst i Oalsbygda. Men vinteren 1907 skulle forandre alt.

Den vinteren hadde vært uvanlig snørik. Det hadde blåst nordavind lenge, og store skavler hadde lagt seg oppe i Stokkhornet. Da været slo om og mildværet kom, økte rasfaren kraftig.

Den 22. februar 1907 løsnet skredet.

Vanligvis stoppet skredene i Slettebakkelva. Denne gangen var massene så store at de fortsatte ned mot tunet. Pe-tunet ble fullstendig ødelagt. Både våningshus og løe ble revet med.

Inne i huset lå gamle Iver og snakket med Vårherre, som han brukte å gjøre før han la seg om kvelden. Da han våknet igjen, var han langt nede i skredmassene.

Hjørnet der sengen sto, hadde holdt seg intakt. Iver kom seg ut og tuslet oppover igjen i nattserk, med skinnfellen etter seg.

Bar alt opp fra fjorden

Etter raset var det bare én ting å gjøre: begynne på nytt.

Gomsdals-Knut kjøpte tomten på rasstedet. Materialene måtte skaffes fra Liabygda, der det var god skog. Tømmeret ble felt, fraktet ned til sjøen og bundet sammen til store flåter. Derfra ble det slept og rodd inn fjorden med færinger.

Så begynte det virkelig tunge arbeidet.

Dette var før kaiene kom. Tømmeret måtte tas i land i støa, fordeles i bører og bæres 400 høydemeter opp til gården. Folk kom fra Geiranger, fra fjorden og fra bygdene rundt for å hjelpe.

Dugnaden var avgjørende.

En av historiene forteller om Ole Knivsflå, også kalt Storekniven, som kom bærende på en enorm takås. Da han ble stoppet og fikk høre at dette var en tomannsbør, så han bare opp og svarte:

– Ute uveia!

Så bar han videre.

Geitene ble rodd til vinterfjøset

Livet øverst i Oalsbygda handlet om å utnytte alt. Om sommeren gikk sauer og geiter på gården. Om vinteren ble geitene fraktet ned til fjøra og rodd flere kilometer ut fjorden til vinterfjøset på Skjeret.

Der var det mindre snø, og geitene kunne beite ute. Slik sparte man fôr. Samtidig kunne bestefaren bruke vinteren til vedhogst, noe som var helt nødvendig på en gård der det var lite skog.

Veden ble hogd ute, fraktet tilbake med båt, tatt i land og båret opp til gården.

Sterke folk ved fjorden

Historiene fra Oalsbygda forteller om mennesker som levde med naturen tett på kroppen. De måtte tåle skredfare, bratte stier, tunge bører og et liv der alt måtte fraktes med båt, rygg og vilje.

Men de forteller også om samhold, oppfinnsomhet og rå styrke.

I neste episode går turen videre til Stokke – den siste gården i Oalsbygda, og stedet som senere skulle gi navn til en av Sunnmøres mest kjente møbelprodusenter.