livsstil
– Jeg var så sliten
Da ektemannen Terje ble rammet av demens, ble livet til Unni-Kristin Wiik snudd på hodet. Til slutt måtte hun ta et valg som fortsatt gjør vondt å tenke på.
De hadde planlagt å flytte sammen til Ålesund og tilbringe deler av året i Trøndelag.
Men slik gikk det ikke.
Annonse
Da ektemannen Terje ble alvorlig syk med demens, måtte Unni-Kristin Wiik (72) flytte alene til huset de hadde bygget på Svorta.
Mannen ble igjen i Trøndelag, der han etter hvert fikk institusjonsplass.
I Fredagsklubben forteller hun åpent om den krevende tiden som pårørende.
– For det første var det en lettelse å slippe ansvaret, forteller hun.
Annonse
Men lettelsen kom sammen med sorgen.
– Jeg var slett ikke noe flink
Wiik beskriver hvor vanskelig det var å oppleve at mannen hun kjente, gradvis forandret seg.
Hun forteller om irritasjon, fortvilelse og en dårlig samvittighet som har fulgt henne i ettertid.
– Jeg var slett ikke noe flink, sier hun.
Selv små hverdagssituasjoner kunne bli vanskelige. Når mannen ikke fant nøklene sine, kunne hun reagere med irritasjon.
Annonse
Først senere forsto hun hvor vanskelig situasjonen også var for ham.
Nå ønsker hun å dele erfaringene sine med andre som står midt i det samme.
– Ingen skal ha dårlig samvittighet for det, altså. For vi er bare mennesker alle sammen.
Se den sterke samtalen i Fredagsklubben, der Unni-Kristin Wiik forteller om demenssykdommen, de vanskelige valgene og hvordan hun fant veien videre.
