Etter kommentarfeltet skal vi fortsatt leve sammen

Dette er et lederinnlegg skrevet av Lizbeth Osnes, redaksjonssjef i iÅlesund. Teksten gir uttrykk for skribentens mening.

Vi skriver juni; den første sommermåneden, og tiden hvor de fleste av oss – og kanskje særlig skoleelevene – teller ned dager til sommerferie.

Juni er også måneden hvor Pride markeres landet over, og i flere andre deler av verden. Her i byen har vi lagt bak oss Pride-uken i slutten av mai, og i iÅlesunds hittil korte historie, er det ingen tvil om at nettopp Pride har vært tematikken som har skapt den største debatten i våre kommentarfelt.

Et åpent lokalsamfunn tåler uenighet

I løpet av mai har Pride skapt stort engasjement i kommentarfelt over hele landet – også her på Sunnmøre. Noen ønsker å markere sin støtte til skeive, mens andre stiller spørsmål ved organisasjoner, symbolbruk eller politiske standpunkt.

Det er legitimt å mene ulike ting; det må være rom for å støtte det Pride står for og det må også være rom for å stille kritiske spørsmål ved organisasjoner, politiske standpunkt eller symbolbruk. Pride handler grunnleggende om synlighet, kjærlighet og retten til å være seg selv. Det betyr ikke at alle må være enige i alt ulike organisasjoner mener politisk; kritikk av organisasjoner og politiske standpunkt må være legitimt, men det er noe annet enn å mistenkeliggjøre eller nedvurdere mennesker på grunn av hvem de er eller hvem de elsker.

Et åpent lokalsamfunn tåler uenighet; problemet oppstår når vi slutter å diskutere saken, og i stedet begynner å definere menneskene.

For det er jo slik; det er fullt mulig å støtte retten til at alle skal få være seg selv, uten å være enig i alt en organisasjon står for. På samme måte er det mulig å være kritisk til deler av Pride-bevegelsen uten å være imot skeive mennesker, eller imot at alle har retten til å elske den de vil.

Kommentarfeltene viser hvor viktig Pride fremdeles er

Likevel ser vi ofte at nyansene forsvinner. Noen kommentarer bygger på en forestilling om at synlighet i seg selv er en trussel; som om barn tar skade av å se et regnbueflagg, eller som om kjærlighet mellom to av samme kjønn gjør andres kjærlighet mindre verdt.

Spørsmålet om en «heterofil måned», som også er en gjenganger i kommentarfeltet, overser hvorfor Pride finnes. Pride handler ikke om å løfte én gruppe over en annen, men om synlighet for mennesker som historisk – og fremdeles – møter hets, sjikane og diskriminering.

En egen «heterofil måned» blir først relevant den dagen heterofile systematisk utsettes for hets, sjikane, vold eller sosial fordømmelse på grunn av legningen sin. Det samme gjelder dersom barn utelukkende eksponeres for homofile forhold, og begynner å tvile på om de er "normale" eller "verdige mennesker" fordi de tiltrekkes av det motsatte kjønn. 

Jeg tror nemlig ikke at det finnes et eneste skeivt menneske her i landet som ikke skulle ønske at Pride var totalt unødvendig.

Jeg tror de fleste skeive helst skulle levd i et samfunn der Pride var unødvendig. Et samfunn der ingen trengte å forklare, forsvare eller skjule hvem de er glad i.

Men, slik er det ikke – og det gir kommentarfeltene et godt bilde på. Men, verden og Norge har gått fremover også på den fronten – kanskje blir hatet en saga blott en dag, og skeive sidestilles med heterofile? Frem til den tid er Pride viktig, noe kommentarfeltene bare understreker.

Vi trenger sterke meninger

Et sunt lokalsamfunn er ikke et samfunn der alle mener det samme; det er et samfunn der mennesker tåler at andre mener noe annet, uten at uenigheten blir personlig.

Vi trenger sterke meninger. Vi trenger engasjement. Vi trenger folk som bryr seg nok til å delta, men vi trenger også en debattkultur der vi skiller mellom sak og person.

Vi bor fortsatt i samme region, vi handler i de samme butikkene, vi står på sidelinjen på de samme fotballkampene og vi møtes på konserter, dugnader, ferger og arbeidsplasser.

Etter at kommentarfeltet er lukket, skal vi fortsatt leve sammen.

Derfor bør vi kreve litt mer av hverandre. Ikke at vi alltid skal være enige, heller ikke at vanskelige tema skal pakkes inn eller unngås. Men at vi klarer å høre det andre mener, uten å gjøre hverandre til fiender, tror jeg kan være en fin begynnelse.

Det er kanskje en av de viktigste prøvene på både ytringsfrihet, demokrati og fellesskap: Ikke bare at vi får sagt det vi mener, men at vi tåler at andre gjør det samme.