Anne Elin (42) sitter bak prøvesvarene

Når en føflekk fjernes, en kul opereres bort eller en lege mistenker kreft, starter et arbeid de færreste pasienter får se.

Bak laboratoriedørene på sykehuset blir vev og celler undersøkt, behandlet og analysert. Hvert eneste steg krever nøyaktighet, fagkunnskap og konsentrasjon. Resultatene kan få avgjørende betydning for hvilken diagnose pasienten får, og hvilken behandling som blir aktuell.

Det er her Anne Elin Varhaugvik har tilbrakt store deler av yrkeslivet sitt.

42-åringen fra Vestnes har jobbet ved avdeling for patologi på Ålesund sjukehus i 13 år. I dag kombinerer hun stillingen som bioingeniør med jobben som universitetslektor ved NTNU i Ålesund, hvor hun underviser fremtidens bioingeniører.

Det er to forskjellige arbeidshverdager, men med ett felles mål: Å bidra til at pasientene får best mulig diagnostikk og behandling.

– En ting som alltid har vært viktig for meg, er kvalitet. Og da kvalitet over kvantitet, forteller hun til iÅlesund. 

Ville finne løsninger

Interessen for hvordan ting fungerer, har fulgt Varhaugvik helt siden barndommen på Vestnes, hvor hun vokste opp sammen med foreldrene og en eldre bror.

Som liten var det ikke nødvendigvis sykehus og laboratorier hun så for seg.

Hun ville bli rørlegger.

– Jeg har alltid vært glad i å fikse ting og vite hvordan ting fungerer. På barneskolen ville jeg bli rørlegger og jobbe i samme firma som pappa.

Gjennom oppveksten fikk hun være med faren på jobb og hjelpe til med forskjellige oppgaver i rørleggerfirmaet. Der fikk hun både praktisk erfaring og anledning til å utforske nysgjerrigheten sin.

Etter hvert som hun ble eldre, endret imidlertid fremtidsplanene seg.

På ungdomsskolen og videregående begynte hun å drømme om en karriere innen medisin.

– Jeg drømte om å bli lege eller kirurg, for å kunne drive med forskning og finne løsninger. Kanskje til og med være med på å finne behandlinger eller en kur for alvorlig syke mennesker.

Ønsket om å forstå, undersøke og finne svar var det samme som før - det var bare fagområdet som hadde endret seg.

Et tilfeldig besøk endret alt

Etter tre år med allmennfag i Molde sto Varhaugvik foran et valg mange unge kjenner seg igjen i: Hva skulle hun egentlig bli?

Svaret kom nærmest ved en tilfeldighet.

En skolevenninne spurte om hun ville være med på en åpen dag ved Høgskolen i Ålesund. Varhaugvik takket ja, uten å ane hvor stor betydning besøket skulle få.

– Etter besøket ved skolen var jeg ikke lenger i tvil. Jeg ville bli bioingeniør.

Hun hadde oppdaget et yrke som kombinerte flere av interessene hennes. Her kunne hun arbeide praktisk, fordype seg i naturvitenskap og samtidig bidra til å hjelpe syke mennesker.

– Jeg kunne gjøre en forskjell, og jeg kunne fortsatt få være med på forskning.

Hun begynte på den treårige bioingeniørutdanningen i Ålesund, og i år er det 20 år siden hun var ferdigutdannet.

Men; det skulle gå flere år, og flere flyttelass, før hun fant veien tilbake til Sunnmøre.

Fikk være med på forskning

Den første jobben etter studiene førte henne til Kristiansand, hvor hun arbeidet ved mikrobiologisk avdeling i rundt halvannet år.

Deretter gikk turen til Stavanger og avdeling for patologi.

Her fikk hun arbeide både med rutinediagnostikk innen histologi, altså undersøkelser av vevsprøver, og i forskningsmiljøet ved seksjonen for kvantitativ patologi.

De seks årene i Stavanger ble viktige for den faglige utviklingen hennes.

– Jeg deltok i flere doktorgradsprosjekter og fikk muligheten til å ta en mastergrad innen biologisk kjemi ved Universitetet i Stavanger. Det var en utrolig spennende tid, og jeg er takknemlig for den muligheten.

Drømmen fra ungdomstiden om å bidra til forskning hadde dermed blitt en del av arbeidshverdagen.

Samtidig skjedde det store ting på hjemmebane.

Mot slutten av masterstudiet ble Varhaugvik gravid med sitt første barn. I juni leverte hun masteroppgaven, og i september kom datteren til verden. Omtrent samtidig flyttet hun og samboeren tilbake til Ålesund.

Tok med CV-en til sykehuset

Under foreldrepermisjonen bestemte Varhaugvik seg for å undersøke mulighetene ved Ålesund sjukehus.

Hun tok turen innom avdeling for patologi med CV og en åpen jobbsøknad.

Det skulle vise seg å være et godt initiativ; da datteren begynte i barnehagen, fikk Varhaugvik tilbud om en deltidsstilling ved avdelingen. Ved siden av arbeidet på sykehuset tok hun også nattevakter ved en HVPU-avdeling på Vestnes.

Etter omtrent et halvt år fikk hun fast fulltidsstilling ved patologiavdelingen.

Der har hun blitt værende.

– Nå har jeg jobbet ved avdeling for patologi i Ålesund i 13 år, forteller hun.

Og selv om hun etter hvert har fått en ny rolle ved NTNU, er hun fortsatt tett knyttet til laboratoriearbeidet og pasientdiagnostikken.

Prøvene som ikke kan tas på nytt

Mandag og tirsdag tilbringer Varhaugvik på Ålesund sjukehus; her arbeider hun med prøvemateriale som kan være helt avgjørende for å avdekke sykdom.

Patologiavdelingen er delt inn i flere fagområder, blant annet histologi, cytologi, molekylærpatologi og obduksjoner. Det innebærer arbeid med alt fra vevs- og celleprøver til molekylære analyser.

Mye av arbeidet handler om å legge til rette for at patologene, legene som undersøker prøvene og stiller diagnoser, skal ha et best mulig grunnlag for vurderingene sine.

– Vi som bioingeniører stiller normalt ikke diagnosen på pasientprøvene. Oppgaven vår er å sikre at prøvene behandles korrekt, og at kvaliteten på arbeidet er god, slik at patologen kan stille en sikker diagnose, forklarer hun. 

Og her er det ikke rom for slurv.

Varhaugvik trekker frem et eksempel som illustrerer hvor viktig nøyaktigheten er.

– En prøve som sendes til patologi, kan som oftest ikke erstattes slik som en blodprøve kan. Har du fjernet en føflekk, er det ikke mulig å ta en ny prøve, fordi føflekken allerede er fjernet.

Det betyr at prøvematerialet må håndteres riktig gjennom hele prosessen.

– Derfor er korrekt behandling og kvalitet på alt vi gjør ekstremt viktig!

For pasienten kan prøvesvaret være noe man venter på med stor uro. For bioingeniøren er det et ansvar som krever faglig presisjon, også på dager med høyt arbeidspress.

Les også: 

– Jeg trodde livet vårt var snudd på hodet

– Kvalitet over kvantitet

Varhaugvik legger ikke skjul på at arbeidshverdagen på sykehuset tidvis kan være krevende; når antallet prøver er stort og ressursene begrensede, må de ansatte håndtere både høyt tempo og strenge kvalitetskrav.

– I en hektisk hverdag på sykehuset, med stort prøveantall og begrenset med ressurser og bemanning, kan dette innimellom være krevende.

Likevel er hun tydelig på hva som må komme først: 

– Vårt fokus er pasientene, og at de alltid skal ha best mulig behandling.

Det er nettopp denne delen av yrket hun mener at flere burde få øynene opp for; for mens leger og sykepleiere er synlige for pasientene, foregår mye av bioingeniørenes arbeid i kulissene.

Pasienten møter kanskje aldri personen som har behandlet og analysert prøven. Like fullt kan resultatet av arbeidet være avgjørende for den videre behandlingen.

Oppdaget en ny lidenskap

I 2019 tok karrieren en retning Varhaugvik ikke hadde sett for seg. En kollega fra sykehuset, som også hadde en deltidsstilling ved NTNU, anbefalte henne som sin etterfølger ved Institutt for biologiske fag.

Oppgaven var i første omgang å ha ansvar for laboratorieundervisningen i to emner innen patologi.

Varhaugvik var skeptisk.

– I begynnelsen var jeg ikke sikker på om dette var noe for meg, fordi læreryrket aldri var noe jeg hadde vurdert. 

Men, tvilen forsvant raskt: 

– Dette skulle fort endre seg. Jeg stortrives i dette miljøet!

Det som startet som en deltidsstilling, har etter hvert blitt en stor del av arbeidslivet hennes. I dag er hun ansatt i 60 prosent stilling som universitetslektor ved NTNU, mens de resterende 40 prosentene er ved sykehuset.

Fra onsdag til fredag bytter hun dermed ut sykehuslaboratoriet med undervisning, veiledning og faglig utvikling.

Ser studentene vokse

Ved NTNU er Varhaugvik emneansvarlig for Innføring i patologi og Laboratoriemedisin – patologi.

Hun underviser bioingeniørstudenter i fjerde og femte semester, både gjennom forelesninger og praktisk laboratorieundervisning. I tillegg arbeider hun med forskningsprosjekter, veileder masterstudenter og deltar i fagstyret til NITO Bioingeniørfaglig institutt sitt rådgivende utvalg for utdanning.

Selv om hun har mange års erfaring fra laboratoriet, er det undervisningen som har gitt henne noe av den største arbeidsgleden.

– Det aller beste med jobben min er å se studentene utvikle seg, vokse og bli trygge i sin rolle som bioingeniør.

Hun beskriver hvordan studentene gradvis går fra å være usikre på nye metoder og oppgaver, til å mestre dem selvstendig.

– Det er utrolig givende å se studentene samle erfaringer, mestre nye ferdigheter og reise ut i verden med en helt ny verktøykasse med ferdigheter og kunnskaper.

Samtidig opplever hun at undervisningen også gjør henne til en bedre fagperson.

– På mange måter vokser og lærer jeg sammen med studentene mine, med nye erfaringer og perspektiver som de gir meg. Ved NTNU er fokus på faglig kompetanse og utvikling viktig, og for meg er det alltid viktig å få faglig påfyll og utfordringer i hverdagen.

– En usynlig yrkesgruppe

Dersom Varhaugvik kunne våkne opp i morgen med utdanning og kompetanse til å begynne i et hvilket som helst annet yrke, hva ville hun valgt?

Svaret overrasket henne nesten selv: Hun ville ikke ha byttet.

– Dette spørsmålet har jeg grublet en del på, og jeg kommer frem til at det ikke er et annet yrke jeg kunne tenke meg.

Det betyr likevel ikke at hun mener alt er perfekt:

– Det jeg kunne ønsket meg, er mer eller bedre tid og midler til å øke fagkunnskapen, utvikle emnene ved studiet og større mulighet til å fremme bioingeniøryrket.

Hun mener at yrkesgruppen får altfor lite oppmerksomhet sett opp mot hvor viktig arbeidet er for helsevesenet.

– Det er en yrkesgruppe som oppleves som usynlig på sykehuset, selv om mye av prøvetaking, prøveanalysering og analysesvar kommer fra oss og er helt avgjørende for legene som skal behandle pasientene.

Hun peker også på at utviklingen innen medisinen gjør laboratoriekompetansen stadig viktigere; i dag er persontilpasset medisin et sentralt satsingsområde. Det innebærer at behandling i større grad tilpasses den enkelte pasient, blant annet ut fra sykdommens biologiske og molekylære egenskaper.

For å kunne gi slik behandling er legene avhengige av presise analyser og diagnostiske resultater.

– Mange av de analysesvarene kommer fra diagnostikken og analysene som en bioingeniør utfører, forklarer hun.

Finner roen på håndballbanen

Selv om Varhaugvik har en arbeidshverdag som spenner over både sykehus, universitet og forskning, er det også mye som fyller dagene utenfor jobb.

Hjemme i Ålesund bor hun sammen med samboeren og deres to barn og håndballen har fulgt henne nesten hele livet.

Hun begynte å spille allerede på barneskolen, og selv om hun ikke lenger er aktiv spiller, har hun fortsatt en sterk tilknytning til idretten. I dag er hun trener for Spjelkaviks jenter 14-lag og ressursperson for gutter 11. I tillegg trener hun litt håndball sammen med andre tidligere spillere.

Når familien har fri, setter de gjerne kursen ut i naturen.

– Jeg trives godt på tur i skog, mark og fjell sammen med familie og venner. Jeg har ikke behov for ekstremturer, men turer som gir gode opplevelser og minner i etterkant.

Og når hun virkelig skal koble av?

Da er det gjerne en bok, en lydbok eller et strikketøy som kommer frem.

– Jeg er ikke så flink til å bare sitte i ro og se på TV, innrømmer hun. 

Ville valgt det samme igjen

Det er nå 20 år siden Varhaugvik gikk ut fra Høgskolen i Ålesund som nyutdannet bioingeniør.

Siden den gang har hun arbeidet i tre forskjellige byer, deltatt i forskningsprosjekter, tatt mastergrad, bygget familie og funnet en arbeidshverdag som kombinerer to sider av faget hun brenner for.

Hun har fått være med på å undersøke sykdommer og bidra til diagnostikk, samtidig som hun får gi kunnskapen videre til en ny generasjon, og selv om barndomsdrømmen om å bli kirurg aldri ble virkelighet, har hun på mange måter oppnådd det som lå bak drømmen: Å forstå hvordan ting fungerer, finne svar og gjøre en forskjell for mennesker som trenger hjelp.

I dag ønsker hun først og fremst å fortsette med nettopp det, samtidig som hun håper flere får øynene opp for fagfolkene som arbeider bak laboratoriedørene.

Les også: 

– Helse er en av de mest meningsfulle veiene man kan velge