Han ville bare se på – så traff øksa feil

Rundt 1905 bodde det om lag 70 mennesker her. Det som i dag framstår som stille fjordgårder og bratte lier, var den gang et sted fullt av arbeid, barnelatter, dyr, båtanløp og hverdagsdrama. I denne episoden av Gardane langs Storfjorden tar Storfjordens Venner oss med tilbake til livet på Seljeflot og de andre gårdene i Oalsbygda.

Nederst ved fjorden ligger Seljeflot, videre oppover Midtgard og Øvstegarden. I 1897 fikk bygda egen dampskipsekspedisjon, og ekspedisjonen gikk på omgang mellom gårdene. I 1924 kom skolehuset oppe i Megarden, og i 1932 ble kaia bygd.

Kaia ble et viktig bindeledd mellom fjordfolket og resten av verden. Her kom posten, varer, folk og nyheter. For et samfunn uten veiforbindelse var båten selve livsnerven.

Barndomsminner fra Seljeflot

En av dem som vender tilbake i programmet, er Svein Småge. Han bodde på Seljeflot som barn fra 1948 til 1953, før familien flyttet videre. Når han står på kaia igjen, er det ikke først og fremst slit og strev han husker.

Han tenker på leken.

Som liten gutt sprang han rundt mellom hus, fjøs, elv og stupbratte kanter. Ett av minnene handler om dagen han fant fyrstikker på kjøkkenet. Han ville gjøre som de voksne, og tente på klær som hang til tørk. Flammene tok raskt tak, og panikken bredte seg. Brannen ble heldigvis slukket, men gutten skjønte raskt alvoret og gjemte seg under senga på loftet.

– Jeg fikk ikke bank engang, forteller han i programmet.

Moderne løsninger i bratt terreng

Livet på fjordgårdene krevde oppfinnsomhet. Elvene fra fjellet ble brukt til mer enn kverndrift. Ved kvernhuset på Seljefløten viser programmet hvordan vannkraften også kunne brukes til tunge løft.

Ved hjelp av kasteblokker, tau og enkle mekaniske løsninger kunne bøndene trekke last opp fra fjorden. Til og med gjødselen ble fraktet opp bakkene i spesiallagde kasser på streng. Når kassen kom til rett sted, kunne bunnen åpnes slik at gjødselen falt ut.

Det var, som det blir sagt i programmet, en tidlig form for gjødselspreder. 

Telefonlinjen over fjellet

Et av de mest imponerende sporene etter bygdelivet i Oalsbygda er historien om telefonen. I 1930 kom det telefon til bygda. Men før summetonen kunne høres, måtte det legges ned et enormt dugnadsarbeid.

Hele 96 telefonstolper kom med båt til Oalsbygda. Samtidig hjalp folk fra Eidsdal til fra sin side av fjellet. Til sammen skulle stolper, ledninger og omtrent ett tonn kobbertråd bæres og strekkes over fem kilometer med krevende terreng.

Arbeidet sier mye om hva telefonen betydde. Plutselig kunne fjordfolket få kontakt med naboer, slekt og andre bygder på en helt ny måte. Verden rykket nærmere.

Da ulykken nesten rammet

Livet på gården kunne også være farlig. Svein forteller om en dramatisk episode fra griseslaktinga. Barna fikk egentlig ikke se på, men han og broren gjemte seg likevel bak løehjørnet. Faren skulle slå grisen med øksehammer, men øksa hektet seg i en klessnor og skar ut av retning. I stedet traff den en mann i hodet.

Mannen falt bevisstløs om og blødde kraftig. Moren kom løpende, fikk hentet laken og stanset blødningen. Lege var ikke en selvfølge den gangen. Ofte måtte folk klare seg selv.

En bygd som ble forlatt

Etter krigen begynte folk å flytte fra Oalsbygda. Arbeidet var tungt, og mange drømte om et enklere liv etter klokka. I 1953 forlot de siste fastboende bygda.

I dag står gårdene igjen som minner om et samfunn der folk levde tett på naturen, fjorden og hverandre. Historiene fra Seljefløten viser ikke bare hvor hardt livet kunne være, men også hvor rikt det var på oppfinnsomhet, naboskap og sterke barndomsminner.