På jakt etter Olavs skjulte skatter

I denne episoden av  «I kjølvannet av Olav den hellige» går turen med Sunnmørsjekta Anna Olava innover Storfjroden fjorden. Målet er å finne sporene etter kongen som både historisk skikkelse og mytisk helgenkonge.

For langs leia finnes det langt mer enn historiske navn og gamle sagaavsnitt. Her ligger også sagnene tett: Olavs matboks, Olavs fiskesnøre, kirkesteiner, gullkister, grisespor, hellige kilder og sjøormer.

Kongen som måtte ro innover fjorden

Olav skal ha hatt flere skip med seg på flukten. Ifølge fortellingene var skipet hans, Oksen, stort og kraftig, kanskje med rundt 100 mann om bord.

Mens dagens mannskap reiser komfortabelt med motorhjelp, måtte Olav og mennene hans stole på årer, seil, vær og egen styrke. Om bord skal han, ifølge enkelte sagn, også ha hatt både gods, gull og levende proviant.

Det siste er det grunn til å tvile på. Men nettopp slike detaljer viser hvordan Olav-fortellingene har vokst seg store i møte med landskapet. Nesten hver vik, hvert nes og hver fjellformasjon innover fjorden har fått sin forklaring.

Kirkesteinen på Furstranda

Et av stoppene på ferden er Kirkesteinen på Furstranda i Sykkylven. Her fortelles det at Olav den hellige skal ha gått i land og hvilt seg ved den spesielle steinen. Ifølge lokal tradisjon skal avtrykket etter skulderbladet hans fortsatt være synlig i fjellet.

Steinen har også en annen historie knyttet til seg. Den skal snu seg når den hører kirkeklokkene ringe. Men ingen har sett det skje – kanskje fordi folk flest da har vært i kirken.

I episoden blir også en annen teori testet: Kan Kirkesteinen egentlig ha vært en klokkestein? Slike steiner finnes flere steder langs kysten og gir klang når man slår på dem med en mindre stein.

Teorien blir prøvd på stedet. Men lyden lar vente på seg. Dermed må klokkestein-hypotesen i alle fall foreløpig legges til side.

Skotet og pilen som traff fjellet

Videre innover Storfjorden kommer man til Skote, et dramatisk punkt der fjorden gjør en kraftig sving. Ifølge Snorre kom Olav hit med skipene sine. Her skal også hans trofaste følgesvenn Karl Arnesson ha snudd med seks skip og seilt vestover.

Stedet har også fått sin egen Olav-forklaring. Sagnet forteller at Olav tok buen sin og skjøt en pil inn i fjellet. Skuddet var så kraftig at en del av fjellet falt ut og ned i fjorden.

I dag vet vi at navnet Skote kan knyttes til noe som skyter fram – en fremskutt landtunge eller formasjon. Men sagnet gjør landskapet levende på en annen måte. Det gjør fjellet til et resultat av kongens kraft.

Gullkisten ved Stordalsholmen

Midt inne i Storfjorden ligger Stordalsholmen, et gammelt handelssted med mange fortellinger knyttet til seg. Også her dukker Olav den hellige opp.

Ifølge sagnet var fiendene i ferd med å ta ham igjen. For å lette skipet skal Olav ha fått en av gullkistene sine på land. Men kisten var så tung at den gled ut i sjøen og forsvant ned i fjorden. Senere skal fjellet ha rast ut og dannet Stordalsholmen, slik at skatten ble skjult for alltid.

Ingen har funnet kisten. Men ifølge sagnet ligger gullet fortsatt der nede – for den som klarer å hente det.

Kisteberget og svinerota

Bare et lite stykke lenger inne i fjorden dukker en ny gullhistorie opp. Ved Kisteberget skal Olav ha kastet eller mistet enda en kiste. I fjellet peker man fortsatt på sporene etter der kisten skal ha glidd nedover mot sjøen.

Like ved finnes også Svinrotneset og Svinrotberget. Her forteller tradisjonen at grisene Olav hadde med seg, ble satt på land. De skal ha rotet så kraftig i berget at sporene fortsatt er synlige.

Sagnene om skatter, penger og skjulte verdier er en egen sjanger i norsk folketro. Ofte handler de om at rikdom ikke nødvendigvis kom gjennom arbeid eller arv, men ved at noen fant noe som var gjemt. Derfor er det ikke overraskende at Olav-tradisjonen langs Storfjorden er full av gullkister og hemmelige skatter.

Pengehola og den utilgjengelige skatten

På motsatt side av Valldalen ligger Pengehola – en liten og vanskelig tilgjengelig hule flere meter over havet. Også her skal det ifølge tradisjonen ha ligget en kiste med gull.

Historier fra nyere tid forteller at en sprek ungdom fra Norddal en gang klatret opp til hula og bygde en liten varde for å bevise at han hadde vært der. I dag er hula tom, men varden står fremdeles.

Slik fortsetter Olav-fortellingene å blande fortid og nåtid. Det gamle sagnet får nye lag når folk i vår egen tid prøver å finne ut om det kan være noe i det.

Sjøormen i Syltefjellet

Den mest kjente Olav-legenden i Valldal er likevel sjøormen i Syltefjellet. Da Olav kom inn til Sylte og skulle legge til land ved Murigrandane, skal en fryktelig sjøorm ha dukket opp for å hindre ham.

Ifølge sagnet tok Olav et åretak under ormen og kastet den opp i fjellveggen. Der ble den til stein. Siden har merket etter ormen ligget i Syltefjellet.

Historien har mange lag. Den kan leses som en kamp mellom det kristne og det onde. Den kan også minne om eldre mytologi, der Tor kjemper mot Midgardsormen. I folketroen blir sjøormen en lindorm eller drage – et uhyggelig vesen som holder til i fjell og vokter skatter.

Geologer kan sikkert forklare formasjonen på andre måter. Men i Valldal er det vanskelig å konkurrere med fortellingen om Olav og sjøormen.

Da sagnet møter historien

Etter alle sagnene om gull, griser, steiner og sjøormer, kommer ferden til et punkt der historien blir mer konkret. Ved Sylte i Valldal skal Olav ha tatt det avgjørende valget.

Han dro skipene sine på land og satte fyr på dem.

Da var det ingen vei tilbake. Flukten kunne ikke lenger fortsette sjøveien. Nå måtte han og mennene hans over land og opp gjennom dalen.

Det er dette som gjør fortellingene langs Storfjorden så sterke. De starter i det sagnaktige og overnaturlige, men ender i et historisk vendepunkt. Olav Haraldsson var ikke bare en helgenfigur i folketroen. Han var også en presset konge på flukt, jaget innover fjorden mot et valg som skulle bli en del av norgeshistorien.

En fjord full av fortellinger

Reisen innover Storfjorden viser hvor sterkt Olav den hellige har festet seg i landskapet. Fjell, nes, steiner, kilder og huler har fått navn og forklaringer gjennom ham. Noen fortellinger kan ha røtter i faktiske hendelser. Andre er skapt lenge etterpå for å forklare naturformasjoner folk undret seg over.

Men samlet forteller de noe viktig: Olav den hellige er ikke bare en historisk person. Han er også en nøkkel til hvordan folk langs fjorden har forstått naturen, historien og seg selv.

Tusen år senere seiler Anna Olava i kjølvannet hans – gjennom en fjord der nesten hvert nes har et sagn, og der Norges evige konge fortsatt setter spor.