Peter (27) er én av mange: – Noe er galt

Da Peter Christoffersen Klokset (27) fra Skodje fullførte mastergraden i bioteknologi i 2024, hadde han brukt fem år på å skaffe seg kompetanse innen et fagfelt han trodde ville gi gode muligheter i arbeidslivet. 

Nå, snart to og et halvt år senere, har han fortsatt ikke fått muligheten til å bruke utdanningen sin i en relevant jobb.

I stedet jobber han deltid ved Sportsparken på Vegsund.

– Det viktigste for meg er å ha en jobb å gå til. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg har denne deltidsjobben, men jeg hadde jo sett for meg at jeg skulle ende opp med noe relevant innenfor utdannelsen før eller senere, og helst en fast jobb. Jeg lurer på hvor lenge dette skal vare, sier han til iÅlesund. 

– Det føles håpløst

Klokset forteller om et arbeidsmarked som har endret seg betydelig siden han fullførte bachelorgraden i 2021.

– Da var jeg på fire intervjuer i løpet av én måned. Nå er det kanskje fire i løpet av et helt år. Det er nesten ikke stillinger å søke på, og de som lyses ut, har utrolig mange søkere.

Han opplever at arbeidsgivere etterspør kompetanse, men samtidig er tilbakeholdne med å ansette nyutdannede.

For Klokset har den langvarige jobbsøkingen begynt å gå utover selvtilliten.

– Jeg tenker mye på om det er jeg som er problemet. Har jeg sagt eller gjort noe feil? Er det noe jeg mangler? Når man stadig får avslag uten å vite hvorfor, begynner man jo å tvile på seg selv, og lure på om det er meg det er noe galt med. 

Han forteller at han også har forsøkt å kontakte arbeidsgivere direkte, men at henvendelsene ofte ikke blir fulgt opp.

– Jeg skjønner at folk har mye å gjøre, men det hadde vært fint å få en tilbakemelding. Når man bare blir ignorert, blir man veldig usikker.

Én av fem står uten jobb

Klokset er langt fra alene; tall fra Kandidatundersøkelsen til Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu), omtalt av E24, viser at arbeidsmarkedet har blitt betydelig vanskeligere for nyutdannede med mastergrad.

Et halvt år etter fullført utdanning i 2025 var 9,5 prosent helt arbeidsledige. Det er tre prosentpoeng høyere enn ved forrige undersøkelse to år tidligere.

Aller vanskeligst var situasjonen innen natur- og realfag, der hele 20,8 prosent sto uten jobb.

– Jeg ble overrasket over at natur- og realfag, som jeg selv har utdannelse innenn, lå helt øverst. Samtidig ble jeg ikke overrasket over at arbeidsledigheten var høy, for jeg har jo kjent på hvor vanskelig det er selv, sier Klokset.

Han mener at disse tallene viser et problem som fortjener langt større oppmerksomhet.

– Det er noe som er riv ruskende galt når folk går arbeidsledige i årevis etter å ha tatt høyere utdanning. Vi har brukt mange år på å skaffe oss kompetanse, men får ikke muligheten til å bruke den. Samtidig er næringslivet åpent om at de trenger folk. Det er jo noe som ikke stemmer her. 

– Hvordan skal vi få erfaring?

Klokset har bakgrunn fra laboratoriearbeid og en masteroppgave innen biokjemi. Utdanningen kan brukes innen blant annet kjemi, biologi, fiskehelse og kvalitetssikring.

Han valgte bioteknologi fordi han interesserte seg for naturvitenskap, og fordi han oppfattet fagfeltet som fremtidsrettet.

– Jeg tenkte at dette måtte være nyttig kompetanse; det finnes jo så mange områder hvor bioteknologi er relevant, og særlig i og like etter pandemien var det høyaktuelt. Jeg hadde virkelig trodd at det skulle finnes muligheter.

Men når han leser stillingsannonser, møter han stadig det samme hinderet: Krav om erfaring.

– Jeg skjønner at arbeidsgivere velger den beste kandidaten, men hvordan skal vi nyutdannede få nettopp den erfaringen de etterspør, dersom ingen vil gi oss en sjanse?

Han mener at utdanningen har gitt ham et godt grunnlag for å lære nye oppgaver, selv om han ikke nødvendigvis har erfaring med alle systemer og metoder som brukes i arbeidslivet.

– Jeg føler jo at jeg er kvalifisert. Likevel får jeg ofte beskjed om at de har funnet noen som er bedre kvalifisert… Det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre annerledes.

Forsket på enzymer som kan bryte ned plast

Det er heller ikke hvilken som helst kompetanse Klokset sitter med. Etter å ha tatt bachelorgraden i bioteknologi ved NTNU i Ålesund, fortsatte han med en mastergrad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Der fordypet han seg i biokjemi, med særlig vekt på proteiner, enzymer og hvordan biologiske prosesser kan brukes til å løse miljøutfordringer.

Masteroppgaven var en del av forskningsprosjektet Enzyclic, hvor forskere undersøkte hvordan enzymer fra naturen kan bidra til å utvikle nye metoder for resirkulering av plast.

Klokset arbeidet spesielt med såkalte LPMO-enzymer, som finnes hos blant annet bakterier og sopp, og som bidrar til å bryte ned plantemateriale i naturen. Målet var å undersøke om kunnskapen om disse enzymene også kunne brukes til å utvikle metoder for nedbrytning av plast.

Gjennom arbeidet fikk han omfattende erfaring med selvstendig laboratoriearbeid, og med å kombinere biologisk og kjemisk kunnskap i praktisk forskning.

Likevel har han ennå ikke fått muligheten til å bruke kompetansen i arbeidslivet.

Les også: 

Én av seks står utenfor arbeidslivet

Ville ha fullt fokus på studiene

Når Klokset ser tilbake på studietiden, er det særlig én ting han grubler over; han prioriterte studiene og gode karakterer fremfor å skaffe seg mest mulig arbeidserfaring ved siden av. Var det et dumt valg? 

– Jeg tenkte at dersom jeg satte fullt fokus på å fullføre utdanningen med gode resultater, så ville det ordne seg. Kanskje var jeg naiv? 

Samtidig er han usikker på om han ville klart å oppnå de samme resultatene, dersom han hadde kombinert studiene med mye jobb.

– Jeg ville ikke at arbeidet skulle gå utover utdanningen; jeg liker å kunne fokusere fullt og helt på det jeg faktisk skal gjøre. Men nå ser jeg at erfaring kanskje teller mer enn jeg trodde, så der kunne jeg kanskje ha tenkt annerledes den gangen. Det hjelper ikke så veldig å tenke på det nå, da. 

Han synes det er vanskelig å konkurrere med kandidater som både har gode karakterer og relevant arbeidserfaring.

– Hvordan skal man skille seg ut blant hundrevis av søkere? Det føles nesten som om man må være et supermenneske, eller i det minste kjenne de rette menneskene, for å klare det. 

Vurderer å studere mer

Den langvarige usikkerheten har også fått Klokset til å vurdere om han må tilbake på skolebenken.

– Skal jeg ta noen kurs? Skal jeg begynne på et nytt studium? Kanskje et årsstudium som kan gi meg noe ekstra på CV-en? Eller en doktorgrad, noe jeg for øvrig kvalifiserer for? 

Men; også det innebærer en risiko. Etter fem år med høyere utdanning sitter han allerede med et betydelig studielån. 

– Det er mye penger som skal betales tilbake. Skal jeg virkelig ta opp enda mer studielån uten å vite om det hjelper? Jeg har jo ikke lykkes med å komme ut i arbeid med en mastergrad, det føles ikke så sikkert at jeg vil få det med en doktorgrad i lomma, heller. Dessuten føler jeg jo sterkt på at jeg ønsker å ha en relevant jobb å gå til hver dag… Jeg føler at jeg sitter i en skvis.

Han er også bekymret for at kunnskapen fra studiene skal bli mindre aktuell etter hvert som tiden går.

– Har jeg allerede glemt noe av det jeg lærte? Blir det vanskeligere å komme inn i arbeidslivet jo lenger tid det går? De som går ut nå, har jo ferskere kunnskap enn meg - kanskje de vil velges over meg igjen? Det er ikke enkelt. 

– Jeg ber bare om en sjanse

Selv om Klokset helst ønsker å jobbe innenfor fagfeltet sitt, understreker han at han er åpen for mange ulike muligheter. Han har søkt jobber over hele landet, inkludert traineestillinger, og er villig til å flytte dersom den rette muligheten dukker opp.

– Jeg har ikke låst meg til én bestemt type jobb; det viktigste er å komme inn i et arbeidsliv som er mer relevant for den utdannelsen og de interessefeltene jeg har, få erfaring og ha et godt arbeidsmiljø. Jeg trenger ikke drømmejobben fra første dag, men når det er sagt vet jeg jo ikke helt hva "drømmejobben" skulle ha vært, heller. 

Han synes det er vanskelig å skulle markedsføre seg selv og fremheve egne kvaliteter overfor fremmede.

– Det faller meg ikke naturlig å skryte av meg selv. Jeg vil bare vise at jeg er kvalifisert, og at jeg er villig til å jobbe. 

Samtidig håper han at det å fortelle historien sin kan bidra til å sette søkelys på utfordringene nyutdannede møter.

– Det er lett for andre å si at man bare må prøve mer, men de vet ikke hvordan det er å stå i denne situasjonen over lang tid. Jeg har prøvd, og jeg fortsetter å prøve.

Han har ennå ikke gitt opp håpet om å få brukt utdanningen sin.

– Jeg vil bare ha en plass å begynne karrieren min. Det er det jeg drømmer om nå.

Les også: 

Flere arbeidsgivere åpner for hull i CV-en