samfunn
Rodde barna til skolen i 28 år
I nesten tre tiår rodde en far skolebarn flere kilometer langs Sunnylvsfjorden. Hjemme ventet en gård under konstant rasfare fra Åkernesrenna. Hverdagen var preget av både slit og stille risiko for Magne Åkernes og hans 11 søsken på Ytste Åkernes.
Tre fjordgårder klorer seg fast i fjellsiden på Åkerneset i Sunnylvsfjorden i Stranda kommune. Ytste Åkernes, Litlesætra og Me-Åkneset. Her vokste Magne Åkernes opp – i en tid der fjorden var veien, og faren rodde barna til skolen. Med hele 12 barn i søskenflokken var det er stor del av farens aktiviteter i mange år.
Det betyr at skoleveien gikk over åpent fjordstykke – i all slags vær.
Annonse
Rodde i nær 30 år
Faren rodde skolebarn til og fra Ljøen i en periode på 27–28 år. Turen var rundt 8–9 kilometer hver vei.
– Pappa rodde oss inn der. Så måtte vi bo der i perioder, forteller Magne Åkernes.
Barna var ofte borte i 14 dager om gangen og bodde på gårder nær skolen. Faren stod for transporten langs fjorden.
Annonse
Om vinteren ble turene enda tøffere.
– Det kunne være is på fjorden. Da satt en foran i båten og slo hull på isen med en bjørkestamme, forteller han.
Det betyr at skoleveien kunne være både kald, krevende og farlig.
Levde med rasfaren
Samtidig lå gården Ytste Åkernes, hjemmet hans, under en av de mest kjente rastruslene i Norge – Åkernesrenna.
Bak gårdene ruver fjellpartiet som i dag regnes som svært ustabilt.
Annonse
Likevel var det ikke dette som preget hverdagen mest.
– Vi tenkte ikke så mye på det, sier Åkernes. Vi lekte ute og hadde regler for langt bort fra huset vi kunne gå. Grinda stod alltid åpen slik at det skulle gå raskt å komme seg hjem om det skulle gå et ras.
Det var de mindre rasene som var en del av livet. Snøfonner kunne gå helt ned til husene.
– Alle hesjene våre ble feid på sjøen, forteller han.
En gang måtte familien løpe i kjelleren da en snøfonn kom tett på huset.
– Følte oss trygge
Annonse
Til tross for farene opplevde ikke familien hverdagen som utrygg.
– Vi følte oss trygge, sier Åkernes.
Det sier noe om hvordan folk levde tett på naturkreftene – og aksepterte risiko som en del av livet.
Gårdene ble plassert så trygt som mulig i terrenget, ofte skjermet av knauser som kunne dele snøras.
Den siste som dro
I 1958 var det slutt. Da ble gårdene fraflyttet.
Annonse
Magne Åkernes var den siste som forlot hjemmet og slukket lyset for siste gang.
– Det var vemodig. Men vi så ikke noen annen mulighet.
Det betyr at en livsform forsvant – ikke bare på grunn av rasfare, men fordi samfunnet rundt endret seg.
