Ytste Skotet: En levende fjellgårdshistorie

Langs Storfjorden har mennesker levd i bratte fjellsider i hundrevis av år. I dag Sstår mange av gårdene tomme, noen er forsvunnet helt. Men enkelte steder holdes historien levende – takket være en betydelig innsats fra frivillige. Ytste Skotet er et av de mest spektakulære eksemplene.

Høyt over fjorden, på en smal fjellhylle 225 meter over havet, ligger den gamle fjellgården som i dag fremstår som et levende museum. Her har både skoleklasser, turfolk og selv dronning Sonja funnet veien – og nå åpnes dørene for et nytt publikum gjennom serien Gardane langs Storfjorden.

En gård med røtter tilbake til vikingtiden

Ytste Skotet har bygninger fra midten av 1800-tallet, men historien strekker seg langt lenger tilbake – trolig helt til vikingtiden. Gården eies av Storfjordens Venner, mens Sunnmøre Museum i dag har driftsansvaret.

På slutten av 1980-tallet var situasjonen kritisk. Gården hadde stått folketom i 35 år, og mange av bygningene var i ferd med å falle sammen. I 1989 ble eiendommen gitt i gave til foreningen av de siste eierne, og en omfattende redningsaksjon startet.

Resultatet er i dag imponerende: 19 bygninger er restaurert, og totalt rundt 140 kulturminneobjekter langs fjorden er bevart gjennom arbeidet til foreningen.

Bratt vei til et annet liv

Adkomsten til Ytste Skotet sier mye om livet som ble levd her. Den vanligste ruten går med båt fra Vaksvika, før man tar fatt på en bratt stigning opp fjellsiden. Turen opp tar rundt en halvtime.

Tidligere var logistikken enda mer krevende. Dyr måtte drives over fjellet til Ramstadalen, mens mindre dyr og varer ble fraktet med taubane fra fjorden. Geiter klarte ofte turen selv – kyr og hester gjorde det ikke.

Langs veien opp finnes også spor av dagliglivet: enkle “mellomstasjoner” der folk satte fra seg last, eller hang igjen klær før turen til kirke.

Krigshistorie i fjordarmen

Den trange Vollvika under gården rommer også dramatikk fra nyere tid. Under andre verdenskrig søkte både norske og britiske marinefartøy tilflukt her. Fjorden ga beskyttelse mot tyske bombefly, som ikke kom til i det trange landskapet.

Fortøyningspunktene for skipene finnes fortsatt – som stille vitner om en urolig tid.

Et liv preget av nøysomhet og oppfinnsomhet

På Ytste Skotet var livet hardt, men selvberget. Gården hadde dyr, dyrket mark, tilgang til fisk i fjorden og vilt i fjellet. Samtidig måtte man være på vakt – også for rovdyr som bjørn.

Historier om bjørnejakt, dramatikk og overlevelse går igjen i muntlige tradisjoner fra området. En av de siste bjørnene som ble sett her, ble jaktet tidlig på 1900-tallet.

Men det som kanskje kjennetegner livet aller mest, er oppfinnsomheten. For å lette arbeidet utviklet beboerne avanserte løsninger med de midlene de hadde. Et vannhjul i elva kunne drive både kvern, vedhogst og andre mekaniske funksjoner via et sinnrikt system av overføringer.

Dette er tidlig, lokal innovasjon – skapt av nødvendighet.

Hverdagsliv i små rom

Inne i våningshuset møter man et enkelt, men funksjonelt liv. Her ble alt gjort i samme rom: matlaging, arbeid og samvær. Vedovnen var sentrum i huset, og maten ble laget fra bunnen av – ofte i store mengder.

Baksteovnene var i kontinuerlig bruk, og under perioder med leirskole kunne det bakes opptil 30 brød om dagen.

Romløsningene forteller også om ressursbruk: kjølige bakrom for lagring, små kammers for søvn og enkle kjøkken med åpne gruer. Alt hadde en funksjon – ingenting var overflødig.

Et sted som gir ro

Når man først kommer opp, åpner landskapet seg. Utsikten strekker seg over fjorden og bygdene rundt – og stillheten er slående.

– Det er en egen fred her oppe. Bare det å komme opp og se gården ligge der, stille og rolig, gjør godt, forteller en av de som har vært tett på arbeidet med gården.

Fra fortid til fremtid

Ytste Skotet er mer enn et museum. Det er også en formidlingsarena, med leirskole, besøk og aktivitet. Siden 1975 år har Storfjordens Venner lagt ned et omfattende arbeid for å sikre at historiene ikke går tapt.

Spørsmålet er om denne typen steder også har en rolle i fremtiden.

Svaret fra de involverte er tydelig: Ja.

Verdiene som preget livet her – nøysomhet, bærekraftig ressursbruk og respekt for naturen – er kanskje mer relevante enn noen gang.

En levende del av Sunnmøres identitet

Historien om Ytste Skotet er også historien om menneskene langs Storfjorden. Om viljen til å skape seg et liv der det egentlig ikke ligger til rette for det.

Og kanskje er det nettopp her, i de bratteste fjellsidene, at noe av kjernen i sunnmørsk identitet ligger: evnen til å finne løsninger, tenke nytt – og aldri gi seg.