Han scoret 14 mål. Faren var ikke imponert

Før Kjetil Rekdal ble landslagshelt, utenlandsproff og mannen bak et av norsk fotballs mest ikoniske øyeblikk, sto han alene og trente på pasninger og avslutninger.

Igjen og igjen.

Oppveksten i Fiksdal ga ikke tilgang til daglige organiserte treninger, akademier eller store støtteapparat. Mye av arbeidet måtte han gjøre selv.

– Jeg trente kanskje seks timer i snitt om dagen, i tillegg til fellestreningene, forteller Rekdal i Typisk Uavgjort.

Målet var klart allerede fra han var liten: Han skulle bli profesjonell, spille på landslaget og delta i VM.

Scoret nesten alle målene

En kamp fra barndommen har blitt stående som et bilde på både talentet og kravene han møtte hjemmefra.

Rekdals lag måtte vinne stort i kampen om å bli kretsmester. De vant 16–2. Rekdal scoret 14 av målene.

Under middagen hjemme ventet lillebroren spent på at moren skulle spørre hvordan kampen hadde gått. Da historien endelig kom fram, var responsen fra faren kort.

– Han kunne scoret flere.

Kommentaren var iskald, men Rekdal innrømmer at faren teknisk sett hadde rett. Han hadde hatt flere målsjanser.

Historien sier også noe om mentaliteten som fulgte ham gjennom karrieren. Det handlet ikke bare om det han allerede hadde prestert, men om situasjonene han fortsatt kunne utnytte bedre.

– Det har preget meg fra tidlig alder. Jeg har alltid lett etter muligheten til å score.

Moren stoppet utenlandseventyret

Talentet ble tidlig lagt merke til utenfor Norge. Etter sterke prestasjoner på aldersbestemte landslag begynte både agenter og utenlandske klubber å melde sin interesse.

Rekdal ønsket å reise til sveitsiske Young Boys, men moren satte ned foten.

Beskjeden var klar: Gymnaset skulle fullføres først.

– Ellers hadde jeg reist. Jeg hadde bestemt meg veldig tidlig for at jeg skulle bli proff, forteller han.

Om avgjørelsen var riktig, mener han det er umulig å vite. Faren var trolig mer åpen for å la sønnen dra, men da moren hadde bestemt seg, ble det ingen overgang.

Drømmen forsvant likevel ikke. Rekdal fortsatte treningen og fikk senere en lang karriere både i Norge, Tyskland, Frankrike og Belgia.

Trente til han visste hvor ballen gikk

Den ekstreme mengden repetisjoner ble avgjørende da Rekdal senere sto i de største og mest pressede situasjonene.

Han trente på å treffe bestemte punkter med pasninger og skudd, om og om igjen, fram til bevegelsene satt naturlig.

Det er også slik han forklarer at han kunne gå fram for å ta straffespark mot Brasil i VM i 1998 uten å kjenne seg nervøs.

– Når du er trygg på at du treffer dit du vil, med nok kraft, og samtidig klarer å se på keeperen, er sjansen ganske stor for at du scorer.

Mens store deler av Norge lå bak sofaen, slo av fjernsynet eller forlot rommet, klarte Rekdal å stenge alt ute. Reaksjonen kom først etter kampen.

Bekymret for fotballen på småstedene

Rekdal mener oppveksten på et lite sted også ga ham noe mange unge spillere ikke nødvendigvis får i dag.

Barn samlet seg på løkka og spilte fotball hele dagen. Det var færre organiserte økter, men mer uformell aktivitet og større ansvar for egen utvikling.

Han mener mange av de beste norske spillerne tidligere kom fra små steder fordi de utviklet vilje, robusthet og evnen til å trene i all slags vær.

Samtidig ser han at stadig flere bygdelag forsvinner.

– De største klubbene og byene trekker spillerne til seg. Det kan gi gode miljøer, men det kan også føre til at etterveksten blir mindre fordi lag og fotballtradisjoner på små steder dør ut.

Rådet til unge spillere som ser VM og drømmer om å være med en dag, er derfor enkelt:

– Du må trene mye og riktig.

Se podcasten her: