På stranden kom et barn med ett spørsmål

Iselin Eliassen Aske hadde arbeidet med asylsøkere i flere år da hun bestemte seg for å reise til Hellas.

Hun hadde møtt mange mennesker etter at de hadde kommet til Norge. Nå ønsket hun å forstå mer av det de hadde opplevd før de kom hit.

– Jeg hadde møtt flyktninger i mange år etter at de hadde kommet fra flukt. Men hvordan hadde de det mens de var på flukt? Hadde jeg noe å lære av det?

Det første spørsmålet

På norske asylmottak opplevde Iselin ofte at nye beboere raskt spurte etter internett.

For ansatte som forsøkte å skaffe mat, klær og et sted å bo, kunne ønsket om nettilgang framstå som noe som burde vente.

Så kom opplevelsen på en sandstrand i Hellas.

Et barn gikk bort til henne og stilte et enkelt spørsmål:

– Har du en lader?

Først tenkte Iselin på det praktiske. De befant seg på en strand. Hvor skulle barnet lade telefonen?

Så forsto hun desperasjonen bak spørsmålet.

– Telefonen og internett var måten de kunne finne familien sin på. Familien kunne ha blitt splittet på den andre siden, og de ventet kanskje på en båt med kone, barn eller foreldre. I noen tilfeller kom den båten aldri.

Det som kunne høres ut som et ønske om tilgang til sosiale medier, handlet i virkeligheten om å finne ut om de nærmeste fortsatt var i live.

Måtte sende et bilde til moren

Ett møte har festet seg spesielt hos Iselin.

En far kom fram med en jente på rundt halvannet år. Moren var blitt igjen, alvorlig syk på et sykehus.

– Han måtte få tatt et bilde av jenta og sende det til moren, slik at hun visste at de hadde kommet seg trygt over. Da forstår du desperasjonen.

Iselin reiste til Hellas tre ganger. Først for å lære mer om situasjonen under selve flukten, senere for å bidra i organisasjonsarbeid. Den tredje gangen var hun veileder for sosionomstudenter som hadde praksis ved et mottak i Athen.

Hun beskriver opplevelsene som ekstreme, men også lærerike og verdifulle.

Tillit fra første møte

Gjennom mange år ved asylmottak og i NAV møtte Iselin mennesker i svært sårbare situasjoner. Flere visste ikke om de fikk bli i Norge, hvor familien befant seg eller hvordan framtiden ville bli.

Hun mener ansatte ikke alltid trenger flere møter før de kan stille vanskelige spørsmål.

– Jeg tror du kan oppnå tillit allerede i den første samtalen. Det kommer an på hvordan du nærmer deg personen, og om du forklarer hvorfor du spør.

For Iselin handler det om nysgjerrighet, ærlighet og evnen til å lese mennesket og situasjonen.

Hun er kjent for å gå direkte til poenget. Samtidig understreker hun at det å være direkte krever respekt og forståelse for hvor grensene går.

– Du må kjenne på om personen og situasjonen tåler spørsmålet. Men viser du at du er oppriktig interessert, kan tilliten komme raskt.

Tok sønnen med

Da Iselin reiste tilbake til Hellas, fikk også den eldste sønnen hennes være med. Han var elleve år, og klassen hadde samlet inn penger og flasker for å hjelpe.

Hun ønsket at han skulle få se hva innsatsen deres betydde.

Kontrasten mellom situasjonen i Hellas og hverdagen hjemme var stor. Likevel innrømmer Iselin at de vanlige problemene raskt vendte tilbake.

– De deilige i-landsproblemene som vi elsker å være sure og krangle over, kommer fort tilbake igjen.

Men møtene på reisen har fulgt henne videre. Særlig forståelsen av at det som kan framstå som et lite og praktisk ønske, kan romme en historie om frykt, håp og mennesker som leter etter familien sin.