Julie (38) nekter å bli helt voksen: – Det er litt kjedelig

Det hele begynte lenge før Julie Gåsdal (38) fra Larsgården visste at hun en dag skulle bli forfatter.

Med en pappa som diktet godnatthistorier om tusser og troll, lot han datteren være med på å bestemme hvor fortellingene skulle ta veien.

– Pappa lå og diktet nattahistorier, og vi søsknene fikk komme med innspill. Jeg har alltid vært glad i historier og bøker. Farmor diktet også på den samme måten… Ja, så godt som hele familien har egentlig vært veldig glad i å lese, forteller Gåsdal til iÅlesund. 

Lesegleden ble værende såpass lenge at høytlesningen hjemme ikke nødvendigvis tok slutt bare fordi hun begynte å bli stor.

– Pappa leste Harry Potter høyt for meg da jeg var 16 år. Jeg lå på sofaen og ble lest for, ler hun.

I dag er det nettopp den følelsen hun ønsker å gi videre: Muligheten til å åpne en bok og forsvinne inn i en annen verden en liten stund.

– Selv som voksen synes jeg det er fantastisk å kunne gjøre det. Jeg føler meg veldig heldig som alltid har hatt den lesegleden, noe jeg også har sørget for å formidle videre til datteren min også. 

Pippi, tusser og troll

Fantasien har alltid fått god plass; først gjennom historiene faren fant på, så kom Pippi Langstrømpe.

– Pippi var det store forbildet mitt da jeg var liten. Etter hvert var det fantasy som virkelig festet seg, og jeg ble veldig glad i Harry Potter da de kom ut. 

Hun begynte også tidlig å skrive selv, men uten noen plan om at andre skulle lese det.

Der noen skrev dagbok, diktet hun i stedet.

– Jeg har alltid drodlet og skrevet for meg selv. Det har vært avslapping for meg, det å dykke inn i et helt annet univers og la meg rive med, forteller hun. 

At hun nå faktisk gir ut bøker, var derfor ikke resultatet av en mangeårig forfatterdrøm. Snarere tvert imot.

– Det var egentlig helt tilfeldig. Jeg hadde aldri noen stor ambisjon om å gi ut bok. Jeg skrev bare for meg selv, helt til en kompis oppfordret meg til å sende inn noe til et forlag.

Hun gjorde det - og plutselig var historiene ikke bare hennes lenger.

Datteren ble Lille Maja

Inspirasjonen til barnebøkene har Julie hatt rett foran seg; datteren Tiril er 14 år i dag, men da hun var liten samlet mammaen på ordene, påfunnene og de små øyeblikkene som bare finnes i barndommen.

– Jeg skrev dette mens datteren min var liten. Det er ting hun har sagt og gjort som har inspirert meg, så hun er egentlig opprinnelsen til veldig mange av tankene.

På den måten har bøkene også blitt en liten tidskapsel.

– Jeg fikk bare henne, så dette har kanskje vært min måte å forevige barndommen hennes på. De små tingene man ellers så lett kan glemme når årene går.

Ett av disse øyeblikkene ga navn til en hel bok.

Lille Maja fyller fem år og ønsker seg én ting: en krone med «dikomanter».

Nei, ikke diamanter. Dikomanter. 

– Datteren min syntes «dikomanter» var bedre enn diamanter. Og det er jo egentlig helt riktig – det høres mye mer magisk ut, smiler Gåsdal.

Dermed ble det «Lille Maja och kronan med Dikomanter» da historien for første gang kom ut i Sverige.

Super T fantes også på ordentlig

Også Super T har røtter i Tirils barndom.

– Super T var kallenavnet hennes da hun var liten. Hun heter Tiril, og når vi var ute på tur, gikk vi og lette etter T-er. Da ble hun Super T.

I bøkene er Super T en liten detektiv.

I «Super T og sykkelmysteriet» har tre sykler forsvunnet. Sammen med Nancy og katten Felix følger Super T sporene for å finne ut hva som egentlig har skjedd.

Men forfatteren selv var særlig opptatt av én ting da hun skapte karakteren: Super T skulle ikke kunne fly. Hun skulle heller ikke være usynlig eller ha overnaturlige krefter.

– Det er detektivbøker med hverdagsmysterier som barn kan kjenne seg igjen i. Jeg ville vise at man ikke nødvendigvis trenger superkrefter for å være en ekte superhelt! 

For det finnes andre egenskaper som kan være minst like nyttige.

– Å være nysgjerrig, snill og omsorgsfull kan jo nesten være superkrefter i seg selv. Jeg liker at barna kan kjenne seg igjen i henne, i stedet for at heltene i boken har krefter de selv aldri kan få.

Så, da ble det slik. 

En helt vanlig dag kan bli et eventyr

Lille Maja er annerledes; hun er fem år, full av fantasi og har en egen evne til å gjøre en helt vanlig hverdag langt mindre vanlig.

– Det er det jeg synes er så fint med små barn. Alt kan være spennende. Fantasien spinner, og plutselig kan man lage et helt eventyr av nesten ingenting.

Det er denne måten å se verden på som Gåsdal forsøker å fange i bøkene.

– Vi voksne kan se en helt vanlig dag, mens et barn kan se noe helt annet. Det kan være noe så enkelt som å treffe på en edderkopp i skogen; hvem er han? Hvor skal han? Kanskje møter han på et mysterium, eller noe annet spennende?  hverdagslige blir magisk i barnas verden.

Kanskje er det også derfor hun trives så godt med å skrive for barn; Gåsdal har nemlig ingen planer om å legge hele barndommen bak seg selv heller.

– Jeg har vel aldri vokst helt opp, ler hun.

Og akkurat det prøver hun å ta vare på.

Les også: 

– Jeg håper lytteren sitter igjen med undring

– Hopp i den sølepytten

For Gåsdal handler barnslighet om noe ganske annet enn å være umoden; det handler om å fortsatt klare å leke, undre seg og bli revet med.

– Jeg tror det er viktig å bevare barnet litt i seg. Kast deg på husken, klatre i et tre eller hopp i en sølepytt! Det er faktisk ganske morsomt, selv for oss voksne. Eller, jeg synes da i hvert fall det. 

Hun ler.

– Det er litt kjedelig å være voksen, alvorlig og seriøs hele tiden. Da synes jeg det er fint å kunne beholde litt av eventyret i oss som vi hadde da vi var barn. 

Det er kanskje heller ikke tilfeldig at hun har søkt seg mot barn også utenfor bøkene.

Til daglig har Gåsdal nemlig en helt annen faglig bakgrunn. Hun har arbeidet innen rus og psykiatri i 18 år og er snart ferdig utdannet psykiatrisk hjelpepleier.

De siste årene har hun i friperiodene også jobbet i barnehage, og hun har hatt et årsvikariat med arbeid rettet mot barn og unge ved Ålesund bibliotek.

– Jeg koser meg sånn i barnehagen, jeg synes det er utrolig kjekt. Det er noe med den fantasien og måten barn møter verden på som passer meg veldig godt. Jeg gleder meg oppriktig til hver dag jeg får lov til å tilbringe sammen med barna, smiler hun. 

Først Sverige – så Norge

At den første utgivelsen skulle komme i Sverige, var heller ikke en del av noen stor plan.

– Det var egentlig tilfeldig det også. Forlaget holder til i Sverige og ga den dermed ut der først, sier hun og trekker på skuldrene. 

«Lilla Maja och kronan med Dikomanter» er allerede kommet i svensk utgave, mens Super T nå også er på vei ut til norske lesere.

Neste stopp blir stort for en fersk forfatter; fra 24. til 27. september skal bøkene være med på bokmessen i Göteborg. Etter det kommer Lille Maja også på norsk, og planen er at bøkene skal kunne kjøpes gjennom bokhandlere.

Et stort øyeblikk

Midt i alt det nye er det likevel ett øyeblikk som skiller seg ut, nemlig det øyeblikket da historiene som hadde levd i hodet hennes og på skjermen plutselig eksisterte som en ordentlig bok.

– Det var stort å holde den i hånden for første gang. Skikkelig stort. Det er jo noe jeg aldri egentlig hadde sett for meg skulle skje.

Og kanskje passer det ganske godt? For Julie Gåsdal begynte aldri å skrive fordi hun hadde bestemt seg for å bli forfatter - hun skrev fordi hun likte å dikte, og å la fantasien få utløp i en helt annen verden.

Fordi faren en gang lærte henne at en god historie kan begynne med tusser og troll ved sengekanten. Fordi datteren syntes «dikomanter» var langt mer magiske enn diamanter - og ikke minst fordi den ferske forfatteren fremdeles hardnakket mener at verden blir litt morsommere dersom vi ikke har det fullt så travelt med å bli eller forbli voksne hele tiden.

Les også: 

Fra X Factor: Nå vil hun inspirere kvinner