Meninger • En mamma

Nærbilde av en liten hånd som griper et blått strikket plagg.

– Kjærlighet kurerer ikke depresjon

En mor på Sunnmøre forteller åpent om hvordan tiden vi går inn i også er tiden for å sette psykisk helse på agendaen.

Publisert

Dette er et leserinnlegg som uttrykker innsenders meninger. 

Det er noe jeg har båret på lenge. Noe jeg synes er vanskelig å sette ord på, fordi jeg er redd for hvordan det vil bli oppfattet. For hvordan forklarer man at man elsker barnet sitt mer enn noe annet i hele verden, samtidig som man kjemper en daglig kamp med sitt eget hode?

En ensom følelse

Datteren min fyller snart to år. To år med ubetinget kjærlighet, små hender rundt halsen min, latter, kos, milepæler og øyeblikk jeg aldri ville vært foruten.

Men også snart to år hvor jeg ikke helt har kjent meg som meg selv.

Jeg fikk fødselsdepresjon etter at jeg ble mamma. Og selv om tiden har gått, har ikke alle følelsene forsvunnet. Depresjonen ligger fortsatt der, litt i bakgrunnen. Noen dager nesten usynlig, andre dager så nær at jeg kjenner den i hele kroppen.

I tillegg har jeg ADHD. Et hode som sjelden skrur seg av. Tanker som løper i alle retninger, følelser som kan bli overveldende, og en indre stemme som stadig forteller meg at jeg burde gjort mer.

Vært mer tålmodig, Vært mer til stede, Hatt mer overskudd, Vært en bedre mamma. Og det er kanskje akkurat den følelsen som gjør aller mest vondt.

Jeg kan legge meg om kvelden og tenke på alt jeg burde gjort annerledes. Om jeg var for sliten. Om jeg var for kort i tonen. Om jeg burde lekt mer, ledd mer eller hatt litt mer energi.

Jeg kan ha gitt datteren min all kjærligheten jeg hadde den dagen, og likevel sitte igjen med følelsen av at det ikke var nok.

Det er en ensom følelse.

For utad ser kanskje livet helt vanlig ut. Man leverer i barnehagen, handler mat, lager middag, vasker klær, trøster, koser og legger barnet sitt om kvelden. Men ingen ser nødvendigvis kampen som foregår på innsiden.

Årstiden gjør kampen tyngre

Jeg går i behandling. Jeg har forsøkt ulike medisiner i håp om å finne noe som kan hjelpe meg tilbake til meg selv. Jeg jobber med meg selv, prøver å forstå mitt eget hode og finne en måte å være både mamma og menneske på.

Og nå går vi inn i en tid på året som gjør denne kampen enda tyngre.

Her på Sunnmøre merker vi godt når høsten går over til vinter. Dagene blir kortere, mørket kommer tidligere, og det kan føles som om dagslyset forsvinner før man i det hele tatt har rukket å hente seg inn.

For mange betyr denne tiden tente stearinlys, juleforberedelser, forventninger og koselige kvelder.

Men for noen av oss betyr den også at det blir vanskeligere å holde hodet over vannet.

Ikke alle gleder seg til jul

Når man allerede lever med depresjon, kan mørket og mangelen på dagslys forsterke følelsen av tristhet, utmattelse og håpløshet.

Og når man er mamma, kan man ikke bare trekke dynen over hodet og vente på lysere tider. Det er fortsatt noen som trenger deg. Noen som skal ha frokost, rene klær, trygghet, latter, kos og kjærlighet.

Og man gir. Selv når man føler at man ikke har mer å gi.

Derfor mener jeg det er ekstra viktig å sette søkelys på psykisk helse akkurat nå. Ikke alle gleder seg til jul. Ikke alle kjenner på den samme varmen og forventningen når mørket senker seg.

Noen bruker all energien sin på å komme seg gjennom en helt vanlig tirsdag. Og det må vi tørre å snakke om.

For bak julelysene, familiebildene og de smilende ansiktene kan det finnes mennesker som kjemper en kamp ingen andre kjenner til.

At man kan elske livet man har fått, men samtidig sørge over den man var før.

Jeg savner av og til den versjonen av meg selv som ikke var så redd for å mislykkes. Som ikke analyserte hver minste ting. Som ikke hele tiden kjente på dårlig samvittighet.

Og så kommer tanken om flere barn.

For jeg skulle så gjerne ønske at frykten ikke var der.

Men den er det.

Ikke fordi jeg ikke ønsker å elske et barn til. Ikke fordi datteren min er en belastning. Men fordi jeg er redd.

Redd for å bli enda sykere.

Redd for å miste meg selv enda mer.

Redd for å ikke strekke til for to barn når jeg allerede føler at jeg kjemper for å være nok for ett.

Og kanskje aller mest redd for at datteren min skal få mindre av mammaen sin.

Det gjør vondt å kjenne på den frykten. For det er ikke slik jeg hadde sett for meg morsrollen.

Kjærlighet betyr ikke at man ikke blir utslitt

Jeg trodde kanskje at når man ble mamma, ville alt falle naturlig på plass. At kjærligheten skulle være nok til å bære en gjennom alt.

Og kjærligheten er der. Herregud, som den er der.

Men kjærlighet kurerer ikke en depresjon.

Kjærlighet fjerner ikke ADHD.

Og kjærlighet betyr ikke at man aldri blir utslitt, overveldet eller lei seg.

Jeg skulle ønske vi snakket mer om akkurat dette. Om mødrene som fortsatt strever lenge etter at barseltiden er over. De som ikke nødvendigvis blir friske etter noen måneder. De som smiler på bilder, møter opp i bursdager og gjør alt de kan for barna sine, men som samtidig kjemper en kamp nesten ingen ser.

For fødselsdepresjon har ingen magisk utløpsdato.

Den forsvinner ikke nødvendigvis når barnet begynner å gå, snakke eller fyller to år.

Og det å trenge hjelp betyr ikke at man elsker barnet sitt mindre.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker medlidenhet. Jeg skriver det fordi jeg vet at det finnes flere mødre der ute som legger seg med den samme klumpen i magen. Som gråter når ingen ser. Som kjenner på skam fordi de ikke klarer å nyte hvert eneste sekund av en tid alle forteller dem skal være den fineste i livet.

Og kanskje sitter det noen og leser dette akkurat nå, mens regnet slår mot vinduet og mørket har senket seg utenfor.

Kanskje kjenner du deg igjen.

Da håper jeg du vet at du ikke er alene.

Du er ikke en dårlig mamma fordi du har det vanskelig.

Og til datteren min, dersom du en dag skulle lese dette:

Jeg håper du aldri tviler på hvor høyt du er elsket. Du er ikke årsaken til at mamma har det vanskelig. Du er en av de største gledene i livet mitt.

Når du ler, når du roper «mamma», når de små armene dine strekker seg mot meg, da kjenner jeg en kjærlighet jeg aldri visste eksisterte.

Jeg kjemper ikke fordi jeg angrer på at jeg ble mamma. Jeg kjemper fordi jeg ønsker å være her, være frisk og få oppleve hele livet sammen med deg.

Og kanskje må jeg en dag lære meg at det å være en god mamma ikke handler om å være perfekt. Kanskje handler det om å elske, prøve, feile, be om hjelp og fortsette å møte opp? Også på de dagene hvor man selv føler at man ikke er nok.

For datteren min fortjener en mamma som har det bra.

Og det gjør faktisk jeg også.

Powered by Labrador CMS