Anne Mette (35) fikk diagnosen etter selvmordsforsøk

I mange år følte Anne Mette Thunem Myklebust (35) at noe var galt, uten å forstå hva det egentlig handlet om. Hun beskriver en oppvekst der hun alltid holdt seg i bakgrunnen. Hun tok lite plass, slet sosialt og brukte enorme mengder energi på å prøve å forstå menneskene rundt seg.

– Jeg var alltid hun stille, det femte hjulet på vogna. Jeg hadde aldri ordentlige venner, forteller hun til iÅlesund. 

Leiligheten hun deler sammen med samboeren Bjørn og parets to hunder, er preget av farger, hjemmehygge og en tydelig interesse for PC-spill. 

– Du rekker ikke å sette deg ned i sofaen før hundene krever sin oppmerksomhet, ler hun. 

Det blir raskt bevist; det er ikke vanskelig å se for seg at Diesel og Nitro er til god trøst når dagene blir tunge. 

 Å leve med borderline

Myklebust smiler imøtekommende, og iveren i stemmen når hun snakker om interessen for dyr, tur og spill er tydelig. 

Når hun prater om det som har tynget henne siden hun var et lite barn, blir imidlertid stemmen svakere og pausene lengre. 

– Det er klart at det var tungt å kjenne på at jeg ikke var som alle andre, uten å vite hvorfor. 

I dag vet hun at hun har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, ofte kalt borderline. 

Men, det skulle ta mange år før hun fikk svaret. 

– Ingen så det

Myklebust forteller at hun i dag kan se tegnene helt tilbake til barndommen.

– Ingen la merke til det den gangen, ikke engang familien min. Men nå, etter behandling, ser både jeg og de rundt meg det veldig tydelig.

Hun forteller om en hjerne som aldri fikk pause: 

– Hjernen jobbet 24 timer i døgnet. Jeg brukte så mye energi på å følge stemningen rundt meg at jeg egentlig aldri klarte å være med sosialt; hjernen var så opptatt av å skulle speile alle rundt, og tolke alt fra hvert eneste ord, til hvordan det ble sagt. 

I tenårene ble følelsene sterkere og vanskeligere å forstå.

– Jeg ble veldig sint og utagerende fordi jeg ikke skjønte følelsene mine, jeg hadde ikke lært hva som faktisk skjedde inni meg. 

Traff bunnen

Veien til diagnose startet først etter et selvmordsforsøk.

Myklebust ble innlagt på psykiatrisk avdeling i to uker før hun ble henvist videre til DPS. Der startet utredningen.

– Da diagnosen kom, falt ting på plass. Jeg skjønte plutselig hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, at det faktisk var en grunn til at følelsene mine ble så ekstreme og så ute av kontroll. 

Hun beskriver tiden før behandling som et konstant følelseskaos.

– Jeg kunne være helt normal og glad det ene øyeblikket, så kunne én liten kommentar eller et feil tonefall snu alt på femøringen og hele livet mitt ble forferdelig. 

Hun gir et konkret eksempel:

– Hvis jeg hadde planer med en venninne og hun måtte avlyse, kunne hjernen min med en gang tolke det som at hun ikke likte meg, at jeg hadde gjort noe galt eller at hun ikke ville være med meg lenger. Alt raste sammen. 

Måtte lære følelser på nytt

Behandlingen hun fikk gjennom DPS i Molde var dialektisk atferdsterapi (DBT).

Anne Mette beskriver behandlingen som intens – men livsendrende.

– Der lærte jeg egentlig at alt jeg tidligere hadde lært om følelser var feil, og jeg måtte lære alt på nytt.

Hun forklarer at behandlingen handlet helt ned på grunnleggende nivå.

– Jeg måtte lære forskjellen på tanker og følelser. Hvordan sinne kjennes ut? Hvordan glede kjennes ut, inne i kroppen min? Alt sånt som mange kanskje bare lærer naturlig, måtte jeg lære i voksen alder. 

Gjennom behandlingen lærte hun konkrete verktøy for å håndtere sterke reaksjoner.

– Med borderline kan man gå fra null til hundre veldig fort; en liten detalj kan føles som verdens undergang. For meg handlet det mest om å lære å komme seg ned igjen fra disse krisene, og å lære av hver eneste episode. 

– Nå klarer jeg å stå i det

I dag merker hun stor forskjell på hvordan hun håndterer livet. Hun forteller blant annet at hun akkurat nå står i en vanskelig situasjon privat – men at hun reagerer helt annerledes enn før.

– Før ville jeg bare ha rømt, hjernen min vil komme seg vekk med en gang. Nå klarer jeg å stå i det, sier hun med et smil. 

Hun forteller at behandlingen har lært henne noe helt avgjørende:

– Jeg har lært at hjernen min kan prate tull, ikke alt hjernen sier er sant. Det har vært helt avgjørende for meg; nå kan jeg stille spørsmål til om det hjernen min forsøker å overbevise meg om. Som for eksempel; må jeg faktisk flytte nå? Er det sannhet i at det er min skyld at venninnen min måtte avlyse, fordi hun ble syk? Jeg kan på en måte "diskutere" mer med disse tankene som dukker opp som sannheter, og med logikk, kunnskap og erfaring forstå at det kanskje ikke var den intuitive tanken som faktisk hadde rett. 

Også de rundt henne har merket forskjellen.

– Samboeren min merker det veldig godt. Før gikk jeg rett i krisemodus om han sa én liten feil ting, og jeg kunne være sikker på at jeg ikke hadde noen andre valg enn å gjøre det slutt, selv om det egentlig bare var en liten fillesak, eller at jeg misforstod ordlyden i noe han sa. Nå kan jeg fortsatt reagere, men jeg roer meg mye fortere ned igjen, og ser det større bildet i en situasjon, forklarer Myklebust. 

Gaming og hundene hjelper

Noe av det første man legger merke til i leiligheten, er gaming-stasjonen i stuen. Myklebust forteller at nettopp gaming har blitt en viktig støtte i hverdagen.

Gjennom spillingen har hun fått venner fra hele verden.

– Det hjelper å ha folk å prate med, som jeg blir godt kjent med og som jeg helt oppriktig kan kalle mine beste venner, selv om jeg aldri har møtt dem ansikt til ansikt. Og ja, det å ha lyd rundt meg er også helt avgjørende. Stillhet er det verste, for da begynner tankespinnet og overtenkingen, det får på en måte mer plass når jeg ikke har noen distraksjoner rundt meg, forteller hun. 

Hun trekker også fram hundene sine som en viktig trygghet: 

– De hjelper utrolig mye, mer enn ord kan beskrive, egentlig. De er kos, underholdning, distraksjoner og noen som tvinger meg til både rutine og ansvar. Ikke minst kommer jeg meg ut på tur, noe som helt klart hjelper veldig mye. Det tror jeg de fleste som sliter med hva enn det måtte være, kan få god nytte av. 

Selv om hun fortsatt kan kjenne på usikkerhet i relasjoner, sier hun at hun nå er flinkere til å være åpen om hvordan hun har det.

– Jeg klarer bedre å si hva jeg føler, det gjør også at folk møter meg på en annen måte enn før. 

For Myklebust handler historien hennes først og fremst om én ting:

– Behandling virker faktisk; jeg er et levende bevis på akkurat det. Om du sliter med det samme; ta imot den hjelpen som finnes, det er verdt hvert eneste sekund, smiler hun.