– Du vet aldri hva andre bærer på

Dette er en kommentar skrevet av Lizbeth Osnes, redaksjonssjef i iÅlesund. Teksten gir uttrykk for skribentens mening.

I det siste har vi i iÅlesund fortalt historiene til mennesker med skjulte sykdommer. Historier om smerter, utmattelse, usikkerhet og en hverdag som ofte ser helt normal ut – på utsiden.

Det får meg til å tenke, for hvor ofte dømmer vi mennesker ut fra det vi ser – i et øyeblikk, eller en gitt situasjon?

Det spørsmålet var blant det som fikk meg til å tenne på ideen om å løfte frem disse sterke, gripende og på mange måter også inspirerende historiene bak mennesker som bærer på noe som ikke vises på utsiden. 

Skjulte sykdommer kommer i mange former

Den kollegaen som takker nei til å bli med etter jobb, småbarnsforelderen som avlyser i siste liten for tredje uke på rad, den unge personen som virker frisk – men som stadig må sykmeldes. Eller naboen som smiler, men som kjemper en kamp ingen andre ser. 

Vi mennesker er flinke til å vise omsorg når sykdom er synlig. Når noen går med gips, sitter i rullestol eller mister håret under kreftbehandling, vet vi instinktivt at de trenger litt ekstra hensyn. Det er vanskeligere når sykdommen ikke synes.

Skjulte sykdommer kommer i mange former. Noen lever med kroniske smerter. Andre med autoimmune sykdommer, migrene, tarmsykdommer eller psykiske lidelser. Felles for mange av dem er at de bruker store deler av energien på å fungere så normalt som mulig.

Det er lett å tenke at den som ser frisk ut, også er frisk. Slik er det ikke alltid, og det viser de mange historiene vi allerede har delt.

Flere skal det bli. 

Jeg vet hvordan det er å leve med en kamp på innsiden

Jeg vet nemlig selv hvordan det er å leve med en sykdom som ikke synes utenpå. Endometriose er én av mange diagnoser som kan prege hverdagen uten at omgivelsene nødvendigvis legger merke til det.

Ingen ser de nattlige kampene mot kramper, kvalme og smerter så intens at jeg mer enn én gang har fantasert om å hente en kjøkkenkniv og få bort livmoren en gang for alle. 

Man ser meg kanskje i et øyeblikk som den uengasjerte mammaen på lekeplassen, du vet, når tankene om "hun burde være litt mer påskrudd" dukker opp, og du i ditt stille sinn dømmer. Bare litt. 

Utad kan det virke som om jeg bare halvhjertet titter opp etter “Se på meg nå!” nummer førtiåtte, mens jeg i virkeligheten kjemper for å holde meg våken etter nok en søvnløs natt, preget av smerter.

Jeg gjør så godt jeg kan, og det gjelder hvert eneste menneske jeg har intervjuet til denne serien så langt, også. 

Jeg vet hvordan det er å leve med noe som føles som en kamp på innsiden. Derfor vet jeg også hvor mye det betyr å bli møtt med forståelse – og hvor tungt det kan være å stadig måtte forklare seg.

Du vet aldri hva andre bærer på

For sannheten er at vi sjelden kjenner hele historien til det mennesket du i hverdagen kanskje stiller spørsmål ved, irriterer deg over eller lurer på om egentlig er litt lat, som ikke orker å jobbe. 

Kanskje har personen foran deg sovet to timer på grunn av smerter? Kanskje har vedkommende brukt all energi på å komme seg gjennom arbeidsdagen, og har null igjen å gi etterpå? Kanskje bærer personen på en diagnose du aldri en gang har hørt om før?  Eller bærer personen kanskje på en sorg ingen vet om? 

Vi trenger ikke å kjenne alle detaljer om hverandres liv, ingen skylder omverdenen en medisinsk forklaring. Men, vi kan velge å møte mennesker med litt mer tålmodighet, litt mer nysgjerrighet og litt mindre dømming.

For du vet aldri hva andre bærer på.

Og kanskje er nettopp det en av de viktigste tingene vi kan minne oss selv på – både denne måneden og alle de som kommer etter.