– Hjernen er alltid i et migrene-modus

I mange år følte Linda Therese Johansen at hun ikke ble tatt på alvor. 

I dag lever hun med kronisk migrene – og en hverdag der hun må planlegge livet rundt smertene.

Startet i tenårene

Linda Therese Johansen (54) bor i Ålesund, er gift og har to voksne barn. Hun jobber 40 prosent som sekretær, og bruker mye av fritiden på å holde kroppen i balanse – og anfallene på avstand.

– Fritiden brukes oftest på å unngå migreneanfall, sier hun til iÅlesund. 

De første tegnene kom tidlig: 

– Mine første anfall begynte i tenårene, på ungdomsskolen. Det som skilte seg fra mine venninners hodepine, var intensiteten, varighet, kvalme og lysskyhet.

Hun ble sendt til sykehus for utredning. Medisiner hun fikk i starten, førte til oppkast og mye fravær fra skolen.

– Det ga seg rundt 17-årsalderen, men kom tilbake for fullt da jeg var rundt 24–25 år, forteller hun. 

En sykdom som kommer og går – og kommer tilbake

Periodene med migrene har preget livet hennes i bølger.

– I begynnelsen av tenårene fikk jeg medisiner og avslapningsøvelser på kassett, sier hun. 

Hun opplevde lange perioder med få anfall, men for rundt 15 år siden endret alt seg.

– Den verste perioden startet da. Jeg ble sendt til grundigere utredning hos nevrolog og har siden fått diagnosen kronisk migrene og mye spenningshodepine.

Veien dit var lang: 

– Det tok tid før fastlegen tok meg på alvor og forsto at dette ikke var «bare» hodepine, sier Johansen. 

En hverdag som må planlegges

I dag er hun 65 prosent ufør, og jobber 40 prosent.

– Jeg har fremdeles fem til syv dager i måneden med anfall.

Migrenen påvirker nesten alle deler av livet hennes: 

– Den påvirker sosialliv, konsentrasjon, familieliv og jobb. Jeg må passe på regelmessige måltider, nok hvile og søvn.

Hun beskriver en tilstand som aldri helt slipper taket.

– Hjernen er alltid i et migrene-modus. Man er påvirket både før og etter anfall. Man blir lyssky, lydsky, trøtt og kvalm.

Planer må ofte endres.

– Det er ikke alle sosiale ting man får til, og planer må ofte avlyses eller flyttes.

En prosess som tok tid

Veien til uføregrad var ikke enkel.

– Da prosessen startet, så jeg ganske svart på å ikke klare å jobbe mer. Jeg følte meg for ung til å slutte, likte jobben og ville være til nytte.

Men etter mange år med utredning og behandling, kom en form for ro.

– Når jeg endelig fikk uføregraden for snart to år siden, landet jeg.

I dag ser hun annerledes på det.

– Jeg er takknemlig for å klare jobben jeg har, og en uføregrad er ikke for alltid. Skulle jeg bli bedre, kan jeg jobbe mer.

Lever med behandling

I dag får hun behandling som gjør hverdagen mer håndterbar.

– Jeg får forebyggende medisin intravenøst hver tredje måned på Hjelset, den hjelper godt.

Ved anfall bruker hun ulike medisiner, og hvile er fortsatt en viktig del av behandlingen.

– Jeg har også oppfølgende samtaler med nevrolog årlig.

Holder fast i det som gir mening

Til tross for en krevende hverdag, har hun funnet måter å holde motet oppe på.

– Dagene, livet, jobben og familien betyr mye, og tilfører mye positivt.

Hun har også funnet små, men viktige gleder: 

– Jeg har endelig fått startet med styrketrening, møter veninner når jeg klarer det, og liker å lese bøker.

Og hjemme - der er det liv: 

– Jeg har også fått meg en rasekatt jeg har ønsket meg i mange år, og har en hund. Dyr skaper glede, sier hun med et smil.