Meninger • Kim Haagensen
– Kvinner tjener mindre, menn betaler mer
Innleggsforfatteren mener at kjønnsdebatten ignorerer menns verdiskaping, risiko og utfordringer.
Dette er et leserinnlegg ment som motsvar til artikkelen «Kvinner tjener fremdeles langt mindre» som ble publisert hos iÅlesund 5. november. Innlegget uttrykker skribentens meninger.
Kvinner i Møre og Romsdal hadde i 2024 en gjennomsnittlig bruttoinntekt tilsvarende 69,8 prosent av mennenes, kunne vi lese i iÅlesund 5. november.
Forskjellen er betydelig. Men bruttoinntekt er ikke lønn for likt arbeid, og forskjellige økonomiske resultater er ikke i seg selv bevis på urettferdighet.
Menn og kvinner arbeider i forskjellige næringer, har ulik arbeidstid, tar forskjellig risiko og har ulike behov for fellesskapets tjenester. Menn tjener mer. Kvinner har høyere sykefravær, bruker helsetjenestene oftere og er overrepresentert i offentlig sektor.
Alt dette har økonomiske konsekvenser. Likevel er det først og fremst mennenes høyere inntekter som blir gjort til et likestillingsproblem.
Først må noen skape velstanden
Møre og Romsdal er bygget på fiskeri, skipsfart, industri og eksport. Mennesker har hentet ressurser ut av havet, foredlet dem, bygget fartøy og solgt varer til resten av verden.
I hovedsak menn.
Fylkesstatistikken viser at 39,8 prosent av de sysselsatte mennene arbeider i sekundærnæringene, mot 10,7 prosent av kvinnene. I helse- og sosialtjenestene er forholdet motsatt: 39,1 prosent av kvinnene, mot 7,5 prosent av mennene.
En tidligere fylkesstatistikk viste at 74,9 prosent av de offentlig ansatte i Møre og Romsdal var kvinner.
Norge har samtidig en offentlig sysselsettingsandel som ligger omtrent 64 prosent over OECD-gjennomsnittet. Riksrevisjonen konkluderte i juni 2026 med at myndighetenes arbeid for effektiv ressursbruk ikke var tilfredsstillende.
Vi har altså både en uvanlig stor offentlig sektor og dokumenterte utfordringer med effektiviteten.
En gruppe fiskere kan skaffe mat og legge grunnlaget for et samfunn. Et moderne helsevesen kan ikke eksistere uten at noen først har skaffet maten, energien, bygningene og utstyret.
Brutalt sagt: Våre omfattende offentlige velferdstjenester er goder vi har råd til fordi det finnes en verdiskaping som kan finansiere dem.
Helsearbeid skaper også verdi. Men en offentlig finansiert tjeneste forutsetter inntekter som kan betale for den.
Før velstanden kan fordeles, må den skapes.
Vi gjør konsekvensene av valgene våre til urettferdighet
En mann velger å arbeide til sjøs, med lange skift, fysisk risiko og uker borte fra familien. En kvinne velger en tryggere arbeidshverdag med kortere arbeidstid og mer tid hjemme.
Begge kan ha gjort fornuftige valg. Men valgene gir forskjellige økonomiske resultater.
Det gjør ikke forskjellen urettferdig.
Selvfølgelig er ikke alle valg fullstendig frie. Men nettopp derfor må vi skille mellom forskjeller som skyldes reelle hindringer, og forskjeller som følger av ulike prioriteringer.
Vi kan ikke kreve full frihet til å velge forskjellig, og samtidig kreve identiske resultater uavhengig av valgene.
Likevel synes deler av likestillingsdebatten å bygge på nettopp denne motsetningen. Kvinner skal kunne velge fritt, men samfunnet holdes ansvarlig når de økonomiske resultatene ikke samsvarer med mennenes.
Også kampen for representasjon er selektiv.
Vi hører stadig krav om flere kvinnelige direktører og styremedlemmer. Jeg har til gode å se en tilsvarende høylytt kamp for flere kvinnelige veiarbeidere, renovatører og fiskere.
Veiene skal bygges, søppelet hentes og fisken trekkes opp. Men kampen om representasjon får langt større oppmerksomhet når det handler om makt, prestisje og høye lønninger.
Det ligner mer på en kamp om bestemte posisjoner enn et konsekvent prinsipp om lik representasjon.
Risiko, sykefravær og samfunnets regning
I andre kvartal 2026 var det legemeldte sykefraværet i Møre og Romsdal 8,0 prosent blant kvinner og 4,1 prosent blant menn.
Nesten dobbelt så høyt blant kvinnene.
Forskjellen koster i tapt arbeidsinnsats, sykepenger, vikarbruk og belastningen på dem som fortsatt er på jobb.
Når kvinners sykefravær diskuteres, trekkes gjerne belastningene i kvinnedominerte yrker frem.
Samtidig viser SSBs arbeidsmiljøundersøkelse at 6,0 prosent av mennene oppgir stor risiko for arbeidsulykker, mot 2,4 prosent av kvinnene.
Kvinner rapporterer mer arbeidsrelatert utmattelse og flere helseplager. Menn er mer utsatt for arbeidsulykker. Det er forskjellige belastninger, men begge må tas med dersom vi skal forstå kostnadene ved arbeidslivet.
Når kvinner har høyt sykefravær, søker vi gjerne strukturelle forklaringer. Når menn tar større fysisk risiko, behandles det ofte som en naturlig konsekvens av yrket de har valgt.
Den ene forskjellen blir et samfunnsproblem. Den andre blir mannens eget ansvar.
Forskjellene fortsetter i helsevesenet. I Møre og Romsdal hadde kvinner i 2025 gjennomsnittlig 3,6 fastlegekonsultasjoner, mot 2,5 blant menn. Det er 44 prosent flere.
Om dette skyldes forskjellige behov, overforbruk eller underforbruk, må undersøkes. Men ressursforskjellen eksisterer uavhengig av forklaringen.
Og det finnes et større regnestykke.
I Perspektivmeldingen 2021 presenterte regjeringen SSBs beregninger av hva norskfødte menn og kvinner betaler inn til og mottar fra det offentlige gjennom livet.
Fra fylte 25 år og ut livet var mannens beregnede nettobidrag positivt med 3,2 millioner kroner. For kvinnen var den beregnede netto offentlige utgiften 8,8 millioner.
En forskjell på 12 millioner kroner.
Dette er modellberegninger, ikke en måling av menneskers verdi. Ubetalt omsorgsarbeid inngår heller ikke fullt ut.
Men det er oppsiktsvekkende hvor lite plass slike tall får i en debatt som ellers er besatt av økonomiske kjønnsforskjeller.
Vi diskuterer hva menn tjener mer. Langt sjeldnere hva kjønnene samlet betaler inn til og mottar fra fellesskapet.
Det er som om bare den ene siden av regnskapet får betydning for rettferdigheten.
Guttene taper allerede på skolen
Forskjellsbehandlingen jeg mener vi bør undersøke, begynner lenge før arbeidslivet.
I 2026 gikk jenter ut av grunnskolen med gjennomsnittlig 3,8 flere grunnskolepoeng enn gutter.
En analyse fra Universitetet i Bergen av rundt 300 000 karakteropplysninger viste at jentenes forsprang gjennomgående var større i standpunkt enn ved eksamen.
Det er ikke alene bevis på kjønnsdiskriminering. Men det gir god grunn til å undersøke hva skolen faktisk belønner.
Jeg kjenner igjen problemstillingen fra min egen skolegang.
Jentene ble oppmuntret for sin tilpasningsevne og pliktoppfyllenhet. Gutter som utfordret autoritetene, stilte vanskelige spørsmål og ikke fant seg til rette, ble oftere behandlet som problemet.
Jeg var en av dem.
Men gutten skolen strevde med, var den samme som senere startet og bygget bedrifter. Den samme manglende konformiteten, viljen til å utfordre etablerte sannheter og motstanden mot å gjøre som alle andre ble plutselig verdifulle egenskaper.
Noen av bedriftene ble markedsvinnere. Også blant kvinner.
De konforme skolejentene kunne ende opp som kunder hos guttene som ikke fant sin plass i klasserommet.
Det er min erfaring, ikke en universell regel. Men den illustrerer et alvorlig problem.
Skolen risikerer å forveksle konformitet med kompetanse, og ulydighet med manglende evner.
Vi har heller ingen grunn til å være stolte over norsk skoles faglige utvikling. PISA 2022 viste en betydelig tilbakegang i lesing, matematikk og naturfag.
Når et system ikke leverer tilfredsstillende faglige resultater, bør vi slutte å betrakte elevene som hovedproblemet.
Et samfunn som har glemt guttene sine
Norge ligger på delt tredjeplass blant 181 land i Women, Peace and Security-indeksen for 2025/26.
Jeg kjenner ikke til noe historisk samfunn hvor kvinner samlet sett har hatt bedre forutsetninger for frihet, trygghet og selvstendighet enn i dagens Norge og våre nordiske naboland.
Likevel fortsetter vi å behandle nærmest enhver forskjell som går i menns favør, som et mulig bevis på kvinners urett.
Forskjellene som går motsatt vei, blir sjelden gjenstand for tilsvarende offentlig oppmerksomhet.
Jeg mener dette skyldes mer enn manglende kunnskap. Det handler også om manglende mot.
Vi voksne menn har vært altfor villige til å akseptere en offentlig fortelling hvor menns privilegier stadig problematiseres, mens deres bidrag forventes og deres utfordringer blir mindre synlige.
Og redaksjonene har et ansvar. Journalistikkens oppgave er å undersøke virkeligheten, ikke beskytte etablerte forestillinger mot ubehagelige spørsmål.
Jeg har tre døtre og to sønner.
Jeg vil at døtrene mine skal kjenne sine rettigheter og muligheter, men også forstå hvilket ansvar som følger med dem.
Og jeg vil at sønnene mine skal kjenne stolthet over mennene som har bygget, produsert, beskyttet og forsørget samfunnet de er en del av.
Samtidig undrer vi oss over at så mange unge menn sliter med å finne sin plass.
Når vi lærer den ene halvdelen av befolkningen å forstå sine problemer gjennom den andre halvdelens påståtte privilegier, skaper vi ikke gjensidig respekt.
Vi skaper mistillit.
iÅlesund har rett i at kvinner i Møre og Romsdal har lavere gjennomsnittlig bruttoinntekt enn menn.
Men det er bare én del av et langt større regnskap.
Rettferdighet handler ikke om å gjøre alle resultater like. Det handler om å bedømme begge kjønn etter de samme prinsippene.
Og den offentlige kjønnsdebatten har ennå et godt stykke igjen før den gjør nettopp det.