Leder: Nå skrives et nytt kapittel

Det føles fremdeles rart og sårt å skrive ordene: Kong Harald er død. Begravelsen er overstått, tilbake står minnene, tankene og følelsene rundt det hele. 

Noen mennesker blir en så selvfølgelig del av bakteppet i livet vårt, at vi nesten glemmer at også deres tid en dag skal ta slutt. Kong Harald har vært en slik person for meg; han har vært der så lenge jeg kan huske, på Slottsbalkongen 17. mai, i høytidelige øyeblikk, når landet har feiret – og når Norge har hatt det vondt. Han har vært kongen vår.

Det er vanskelig å oppsummere et menneske som har hatt en slik rolle i landet vårt i så mange år, men for meg er det først og fremst varmen jeg kommer til å huske. Humoren, glimtet i øyet og evnen til å være høytidelig når øyeblikket krevde det, samtidig som han var menneskelig nok til at avstanden mellom Slottet og folket aldri føltes uoverkommelig stor.

Han var konge, men også ektemann, pappa, bestefar og et menneske som kunne le av seg selv. Han viste følelser når landet sørget, og fikk oss til å smile når vi trengte det. Gjennom mer enn tre tiår på tronen ble han en konstant i et Norge som ellers forandret seg enormt.

Et nytt kapittel

Derfor kjennes også dette skiftet så stort. Norge har fått en ny konge. Kong Haakon VIII.

Det kommer til å ta tid å venne seg til det; kanskje særlig for oss som aldri har hatt noen annen konge enn hans far.

Selv har jeg aldri møtt vår avdøde konge, men sønnen hans har jeg personlig truffet — og mitt inntrykk er at han utstråler mye av den samme jovialiteten og varmen som hans far er så kjent for. 

Ved hans side står Dronning Mette-Marit, og jeg vet at ikke alle møter det nye kongeparet med den samme begeistringen. Det har vært diskusjoner rundt kongehuset de siste årene, kritikken har kommet fra flere kanter, og særlig den nye dronningen har måttet tåle mye.

Noe av kritikken har vært berettiget, annet har vært langt hardere. Slik må det også kunne være; mennesker med store privilegier og offentlige roller skal tåle kritiske spørsmål, og tillit følger ikke automatisk med en tittel.

Men; det er forskjell på å stille kritiske spørsmål, og å bestemme seg på forhånd for at noen kommer til å mislykkes.

Kong Harald fikk et helt liv på å bli den Kong Harald vi nå tar farvel med. Vi husker den eldre statsmannen, den lune humoren, tryggheten og nærheten til folket; vi kjenner resultatet av flere tiår i tjeneste for landet.

Kong Haakon skal ikke være sin far, og Dronning Mette-Marit skal heller ikke være Dronning Sonja.

Det har heller aldri vært meningen. 

Les også: 

Kongen er død: – Et enormt tomrom

En annen vei til Slottet

Kong Haakon har forberedt seg på denne oppgaven hele livet. Vi har sett ham representere Norge hjemme og ute, møte mennesker i sorg og glede og gradvis ta større ansvar.

Ved siden av den nye kongen står dessuten en kvinne som har hatt en helt annen vei til Slottet. Da Mette-Marit kom inn i kongefamilien, passet ikke historien hennes inn i det tradisjonelle bildet av en framtidig dronning. Mange hadde sterke meninger om henne allerede da, og siden da har hun levd store deler av sitt voksne liv under offentlighetens lupe.

Hun har gjort gode valg og dårlige valg, slik mennesker gjør. Forskjellen er at hennes valg har blitt diskutert, analysert og vurdert av et helt land.

Nå er hun Norges dronning.

Jeg synes hun fortjener muligheten til å vise oss hvilken dronning hun ønsker å være. Det betyr ikke at vi skal slutte å stille spørsmål, eller at kongehuset skal være hevet over kritikk. En institusjon som bygger så mye av sin legitimitet på folkets tillit, er avhengig av både åpenhet og ansvarlighet.

Tillit handler også om å gi mennesker rom til å vokse inn i en oppgave.

La dem skrive sin egen historie

Nå begynner et nytt kapittel i norsk historie. Det kommer til å bli annerledes, rart og uvant og det må det få lov til å være.

Kong Harald kan ikke erstattes; mennesker som har satt dype spor etter seg, skal heller ikke erstattes. De skal huskes. Så får de som kommer etter, muligheten til å sette sine egne spor.

Nå sørger Norge over en konge som gjennom et langt liv ga svært mye av seg selv til landet sitt. Vi har mistet Kong Harald, men vi har ikke mistet alt han representerte. Verdiene, samholdet og nærheten mellom kongehuset og folket kan bæres videre, selv om menneskene som skal gjøre det, gjør det på sin egen måte.

Jeg velger å tro på at Kong Haakon og Dronning Mette-Marit kan bli gode for Norge. Vi vet ikke hvilken konge Haakon vil være om ti eller tjue år, og vi vet heller ikke hvilken dronning Mette-Marit en dag vil bli husket som.

Historien deres som kongepar er så vidt i gang. La oss i det minste gi dem muligheten til å skrive den.