Vi må fortsette å ro!

Du leser nå et leserinnlegg som uttrykker journalistens mening.

VM har lært oss mye. Mest av alt har det lært oss at vi er en nasjon som kan ro uten årer. Og vi får flere med oss.

Vi kom lengre enn vi turte drømme om. Likevel kom vi kortere enn vi kanskje trodde.

Murring i magen

Når vi først var der vi var, kunne vi gått ett hakk lengre. Det gjorde vi ikke.

Å bli slått ut av England i en kvartfinle, er i utgangspunktet helt greit. Likevel ga kampen og tapet ga oss en bismak. Et hint om noe som ikke stemmer. Det murrer i magen, og det vil det gjøre lenge. Dessverre.

Vi vant gull

Men Norge vant gull.

I en tid da mye er vanskelig, har vi samlet oss. På tvers av alder. På tross av ulikheter. På tross av manglende fotballinteresse, hos mange.

Vi har bare samlet oss. For å ro.

Verden har sett oss ro, og mange satte seg ned for å ro med oss.

Vi ble lagt merke til. Ikke for norsk rølpefyll i utlandet, men for engasjement, glede og samhold.

Det kan vi være stolte av.

Les også: 

Ålesund med strålende seier i Bytrappene

Samhold

For meg kunne det like gjerne vært ishockey. Eller en musikkfestival. Amatører i et teaterstykke. Eller hva som helst. Likevel blir jeg rørt.

Jeg blir rørt av å se samholdet blant gutta på banen. Og når hundrevis av glade mennesker samles for å ro, så hele Byfjellet lever, da svir det bak øyelokket.

Vi har kikket opp fra mobiltelefonene og vi har rodd. Vi har ropt, jublet, og rodd enda mer.

Sammen.

Det tror jeg vi har godt av.

Kjenn på fellesskapet!

Vi kan ro uten årer. Sammen. Det bør vi ta med oss inn i framtiden. 

Takk for kampen, til Ståle Solbakken og Landslaget.

Takk til sunnmørsgutter som startet ro-stuntet.

Og takk for turen, alle som rodde.

Dette bør vi jaggu fortsette med.