- Du må arbeide

Et stykke inne i Sunnylvsfjorden, rundt 300 meter over havet, ligger de tre gårdene Ytste Smoge, Vonheim og Smogelia. Dette er blant de mest utilgjengelige bosettingene i hele fjordsystemet.

Likevel har folk levd her i hundrevis av år – trolig helt tilbake til vikingtiden.

Dette var blant de siste stedene det ble bosatt folk. Ikke fordi det var attraktivt, men fordi det var det som var igjen.

Der arbeid var en livsbetingelse

Turen opp den bratte lia er krevende i dag. Tidligere var den en del av hverdagen – året rundt.

Gamle kvileplasser langs stien vitner om et liv der kroppen satte grensene. Her ble det båret varer, flyttet dyr og fraktet materialer, i all slags vær.

Arbeid var ikke noe man valgte. Det var selve forutsetningen for å overleve.

Selv på de mest utilgjengelige plassene måtte livet gå videre – også sosialt.

I mangel på naturlige møteplasser ble kontaktannonser i aviser en løsning for mange.

Og ifølge fjordhumoren:

– Jo lenger inn i fjorden du kom, jo finere var kvinnfolket.

Historien om mannen fra Vigra som rodde innover fjorden for å finne seg kone, og fikk beskjed av faren om at han burde rodd enda litt lenger, sier sitt om både realisme og humor.

Teknologi før strømmen

På Ytste Smoge arbeides det nå med å restaurere et av de mest spesielle kulturminnene i området: et gammelt overvannshjul.

Dette er ett av bare tre i hele fjordsystemet.

Vannhjulet var gårdens kraftverk. Vannet ble ledet inn over hjulet og satte det i bevegelse. Via reimdrift ble kraften overført til maskiner inne i løa – blant annet til tresking.

I dag bygges det et nytt grindbygg over hjulet, med tradisjonelle metoder.

Et hus flyttet fra fjorden til fjellet

Historiene fra gårdene er også historier om ekstrem gjennomføringsevne.

Under krigen ble et helt bygg kjøpt på Stranda, demontert, fraktet sjøveien og deretter heist opp fjellsiden med taubane. Til slutt ble det satt opp igjen på Smoge – ferdigstilt i 1942.

Bare det å frakte sand til grunnmuren krevde egne systemer med dammer og løypestrenger.

Oppvokst med arbeid

På Vonheim sitter arbeidsmoralen fortsatt i ryggmargen hos de som vokste opp der.

– Vi måtte opp klokka sju. Far banket i gulvet og sa: No skal dokke på arbeid.

Det var ingen diskusjon forteller brødene Svein og Jon Inge Smoge.

Selv i dag, etter et langt yrkesliv, er det én ting som trekkes frem:

– Det var bra han lærte oss å arbeide.

Ras, vinter og risiko

Livet på disse gårdene var aldri trygt.

I 1956 gikk et stort ras som traff tunet og delte seg rundt huset før det fortsatte ned mot fjorden. Hendelsen satte en stopper for bosettingen for noen.

Vinterstid kunne gårdene være fullstendig isolert. Likevel ble det drevet gård – med dyr, vedhogst og drift gjennom hele året.

Avhengig av dugnad og kompetanse

I dag er det Storfjordens Venner som står sentralt i arbeidet med å bevare gårdene.

Men uten grunneierne stopper det opp.

– Det er en forutsetning at de legger ned egen innsats. Ofte er det like viktig som pengene, sier Odd Normann Hoff i Storfjordens Venner.

Restaureringsarbeidet krever også spesialkompetanse. Gamle teknikker må brukes på nytt – i tråd med krav fra vernemyndighetene.

Tilhørighet som drivkraft

Til tross for krevende arbeid og vanskelig tilgjengelighet, er det liten vilje til å gi slipp.

– Det handler om tilhørighet.

For mange er dette mer enn en eiendom. Det er identitet, historie og ansvar.

Smoge, Vonheim og Smågelia representerer en livsform som i praksis er borte fra det moderne Norge.

Spørsmålet er ikke om historien er verdt å ta vare på – men om det finnes nok folk med vilje til å gjøre jobben videre.

Se programmet fra Smoge: