Filmet heksa – så kom kråka

Stordalsholmen har gjennom historien vært et viktig stoppunkt for reisende, handelsfolk og fjordfarende. Fra 1600-tallet ble Stordalsholmen drevet som handelssted, før Gunder Myhre fra Hardanger kjøpte stedet i 1834. Han og kona bygde opp et aktivt sted, og på det meste skal det ha vært 16–17 hus på gården.

Kjell Ole Løseth fra Storfjordens Venner forteller at plasseringen gjorde Stordalsholmen til et naturlig knutepunkt.

– Man ligger så strategisk til, fjorden utover og fjorden innover. Det var et naturlig stoppested for de farende, sier Løseth.

Han viser også til at stedet hadde kontakt langt utover lokalmiljøet.

– Helt tilbake til 1600-tallet var det hollendere som kom og hentet tømmer som var lagt i land her. De kom hit med varene sine, og det foregikk byttehandel her, forteller han.

Handelssted med stor aktivitet

Stordalsholmen var ikke bare et sted folk passerte. Her ble det også skapt verdier. I tillegg til fruktdyrking ble laksefiske med kilenot en viktig binæring for mange av gårdene langs fjorden. På Stordalsholmen ble det også bygd ishus, der is fra Stordalselva kunne holde seg gjennom sommeren. Slik kunne laks eksporteres fra Sunnmøre.

Men bak historien om handel, ferdsel og drift ligger også en langt mørkere fortelling.

Anklaget for trolldom

Stordalsholmen var stedet der Marit Bjørdal ble henrettet etter å ha blitt dømt for trolldom. Hun bodde på fjellgården Svabruket inne i Sunnylven, der hun og mannen drev et lite småbruk.

Hilde Straumsheim fra Storfjordens Venner forteller at Marit trolig var en tydelig og handlekraftig kvinne.

– Hun var antagelig en driftig kone. Hun ble kalt Svamoska. Sva-bruket var der hun bodde, og «moske» betydde å styre og ordne med ting, sier Straumsheim.

Ifølge Straumsheim var Marit også en kvinne som sa fra når hun mente noe var galt.

– Hun var sikkert driftig. I tillegg kan jeg lese at hun var temperamentsfull. Hun våget å varsle ut hvis det var noe hun var uenig i, sier hun.

Startet med en nabokrangel

Hekseprosessen mot Marit Bjørdal ser ut til å ha startet med en konflikt om eiendomsrett. En nabo hevdet at han hadde arvet deler av gården Svabruket. Det ville ikke Marit godta.

– Det ser ut som om det hele startet med en nabokrangel, sier Straumsheim.

Da Marit sa imot, skal ordene hennes ha blitt tolket som en trussel. I en tid der folketro, religion og lovverk gjorde veien kort fra konflikt til anklager om trolldom, kunne slike ord få alvorlige følger.

– Det med å si fram trusler var det ikke lang vei fra til at noen kunne anklages for trolldom i den tiden, sier Straumsheim.

Etter hvert begynte ryktene å gå. Marit hadde gode dyr på gården, og kyrne hennes ga mer melk enn naboenes. Også det ble brukt mot henne.

– Hun hadde friske, fine dyr på gården. Hennes kyr fikk mer melk enn naboenes. Da måtte det være trolldom, sier Straumsheim.

Levde med ryktene i nesten 20 år

Det skulle gå nesten 20 år fra de første beskyldningene til Marit Bjørdal fikk den endelige dommen. I løpet av disse årene måtte hun og ektemannen leve med folkesnakk, rykter og rettsprosesser.

Marit hadde vært i retten tidligere for å forsvare seg mot påstandene om trolldom. Men hun innrømmet aldri noe.

– Hun tilsto aldri noen av beskyldningene. Hun tilsto aldri at hun hadde gjort noe, sier Straumsheim.

Blant historiene som ble trukket fram mot Marit, var en hendelse der en ung jente og noen kyr ble rammet av lynet. Både jenta og dyrene skal ha mistet synet. Marit fikk skylden. Jenta var datter av mannen som lå i konflikt med Marit om gården.

Straumsheim beskriver hvordan Marit etter hvert ble et slags svar på alt det uforklarlige som skjedde i bygda.

– Hun fikk skylden for mange ting som skjedde, som de kanskje ikke helt kunne sette fingeren på hva var grunnen til, sier hun.

Dømt til døden

Den 28. mars 1664 ble Marit Bjørdal dømt til døden som trollkvinne. Hun ble først halshugget. Deretter ble kroppen brent på bålet på Stordalsholmen.

– Hun ble dømt til halshogging, og deretter skulle kroppen brennes på bålet, sier Straumsheim.

Historien om Marit Bjørdal er en del av en større og brutal del av norsk historie. Nær 900 personer ble tiltalt for hekseri her i landet. Rundt 300 fikk dødsstraff. De fleste av dem som ble dømt til døden, var kvinner.

Straumsheim sier at historien også sier mye om kvinnens stilling på 1600-tallet.

– Jeg ble litt sint i meg da jeg tenkte på kvinnens rolle i den tiden. Det kunne ikke være lett å være kvinne når det kunne gjøres slik, sier hun.

Lovverket presset prosessene fram

På 1600-tallet var troen på trolldom og djevelskap tett knyttet til både religion og lovverk. I 1617 kom en dansk-norsk forordning mot trolldom. Den påla offentlige myndighetspersoner å forfølge og slå ned på trolldom.

Straumsheim peker på at dette bidro til å gjøre slike saker ekstra farlige.

– Hvis de ikke fulgte opp og forfulgte henne eller tok henne til retten, kunne de selv bli beskyldt for å hjelpe henne, sier hun.

Dermed kunne personlige konflikter, rykter og frykt utvikle seg til rettsprosesser med dødelig utfall.

Et sted med mange lag av historie

Stordalsholmen rommer likevel mer enn historien om Marit Bjørdal. I programmet blir stedet også knyttet til segnene om Olav den hellige, som ifølge tradisjonen ble jaget innover Storfjorden. Vikingeskip, handelsfolk, fjordbønder og reisende har alle satt spor etter seg i området.

Men det er historien om Marit Bjørdal som gjør sterkest inntrykk. På et lite nes i Storfjorden endte en langvarig bygdekonflikt, folketro og frykt med at en kvinne ble dømt som trollkvinne – og drept.

Slik står Stordalsholmen igjen som et sted der både stor handelshistorie og en av Sunnmøres mørkeste rettshistorier møtes.