Hemmeligheten bak Strandamøren

På slutten av 1800-tallet pakket mange fra Stranda kofferten og reiste til Amerika. Det var ikke nok arbeid eller jord til alle. Karl Johan Ringstad valgte å satse hjemme – og det skulle få store konsekvenser for hele bygda.

Ringstad var egentlig skomaker. Han reiste rundt til fiskevær og til Lofoten for å reparere sko.

Men etter hvert tok han med seg egenprodusert spekemat. Det han laget som hobby i kjelleren hjemme, viste seg å ha et større marked enn skomakertjenestene.

I 1888 tok han valget: Han satset alt på kjøttproduksjon.

Det betyr at en liten kjellerproduksjon ble starten på Strandas første industribedrift. Produksjonen var tung og krevende.

Alt arbeid ble gjort for hånd. Tarm til pølseproduksjon ble vasket i elva – ofte av kvinner som jobbet under kalde og krevende forhold.

Det var slik industrien fungerte: hardt arbeid, lite utstyr og lange dager.

Fabrikk i hagen

Etter hvert ble kjelleren for liten.

En fabrikk ble bygget i hagen, og produksjonen vokste. Her ble det laget både pølser, salami og fiskemat.

Under krigen ble det vanskelig å få tak i kjøtt. Da måtte fabrikken omstille seg.

Løsningen ble fisk.

Det betyr at produksjonen tilpasset seg krisetidene – og overlevde.

Brann og ny start

I 1945 brant fabrikken ned.Da tok neste generasjon over. Sønnen Jon Ringstad bygde en ny og moderne fabrikk ved fjorden.

Her ble produksjonen industrialisert.

– Grisen gikk inn i den ene enden, og kom ut som ferdig produkt, ble det beskrevet.

Nøktern vekst

Gjennom 1950- og 60-tallet vokste produksjonen jevnt.

Likevel var mentaliteten nøktern. En god salgsdag kunne feires med et smørbrød og en halvliter. Det sier noe om kulturen: hard jobbing – lite skryt.

På 1970-tallet økte konkurransen.

Etter nesten 90 år solgte familien fabrikken til Nora, som senere ble en del av Stabburet.

Men historien stoppet ikke der.

Ny start: Stranda Spekemat

Tidligere ansatte startet opp på nytt.

I enkle lokaler ved fjorden bygde de opp Stranda Spekemat – stein for stein.

Gjennombruddet kom med pinnekjøtt.

Da Ingrid Espelid Hovig løftet fram retten på TV, eksploderte etterspørselen – også på Østlandet.

Det betyr at en TV-effekt bidro til å løfte en hel næring.

Skinkehovedstaden

I dag er Stranda kjent som Norges skinkehovedstad.

Produksjonen er stor, og produktene finnes i hele landet.

Effektiv markedsføring har vært avgjørende.

Reklamekampanjen «Denne Stranda» gjorde bygda kjent for folk flest – og knyttet produktet tett til stedet.

Kan ikke flyttes

Produksjonen er fortsatt forankret lokalt. – Spekemat sitter i veggene, handler om klima, tradisjon og håndverk.

Det betyr at produksjonen ikke enkelt kan flyttes uten å miste kvalitet.

Arven etter Ringstad

Over 130 år etter at Karl Johan Ringstad tok sitt valg, lever arven videre.

Han valgte å bli – mens andre dro.

Resultatet ble et industrieventyr som fortsatt gir arbeidsplasser, stolthet og identitet til Stranda.