Slik ble laksen gull for Stranda

Stranda har gått fra møbelproduksjon, konfeksjon og lokale industriprodukter til å bli en kommune der næringsmiddelindustri og sjømat setter tydelige spor. I siste episode av Denne Stranda handler det om viljen til å skape arbeidsplasser på hjemplassen. 

Sjømat tok over som motor

De siste tiårene har sjømatproduksjon vokst fram som en av de viktigste næringene i kommunen.

Rolleiv Sve og Oddbjørn Overå etablerte Stranda Delikatesse i 1981, med røkt laks som satsingsområde. Etter konkurs i 1987 ble selskapet overtatt av Delfa, et datterselskap av Stranda Spekemat.

I 1986 ble Atlantic King etablert, også med røkt laks som viktig produkt.

Disse miljøene var med på å legge grunnlaget for Stranda som sjømatkommune.

Men historien startet tidligere. Allerede på 1970-tallet drev Lars Oppsaug, lokalt omtalt som Louis, med oppdrett i Opshaugvika.

Bygde selskap med verden som marked

Per Magne Grøndal og Bjarte Tunold har bygd selskapet som senere skulle bli en sentral aktør i norsk sjømatindustri.

Bakgrunnen passet Stranda godt. Kommunen hadde allerede sterke tradisjoner innen næringsmiddelindustri, med blant annet en lang historie med Ringstad pølsefabrikk, Stranda Spekemat og Ole Ringdal på Hellesylt.

– Det hadde vært et stort miljø rundt næringsmiddelindustrien. Derfor var det en god plass for oss å etablere fiskeindustri her, sier Per Magne Grøndal i episoden.

Der kjøttproduksjonen i stor grad var rettet mot det norske markedet, så Grøndal et større marked for fisk.

Selskapet rettet tidlig blikket mot Japan.

Solgte sushi til Japan

Japan ble et viktig marked for Norsk Sjømat i oppstartsfasen. Ifølge Grøndal skyldtes det blant annet behovet for en annen type rød fisk til sushi.

– Denne bedriften er bygd opp på å selge sushi-produkter i Japan i en tidlig fase. Vi hadde Japan som det største markedet vårt, og over 90 prosent av eksporten gikk til Japan, sier han.

Det ble starten på en kraftig vekst.

I episoden forteller Grøndal at selskapet i 2003 hadde en omsetning på rundt 100 millioner kroner. I dag oppgir han at Norsk Sjømat på Stranda har en omsetning på rundt 1,5 milliarder kroner. 

Fra lokal bedrift til stor aktør

På slutten av 1990-tallet ble Norsk Sjømat, Atlantic King og Delfa kjøpt av Panfish. Da Panfish senere fikk problemer etter prisfall på laks og høy gjeld, kjøpte Per Magne Grøndal og Bjarte Thunold foredlingsdelen av Norsk Sjømat.

Det ble et viktig vendepunkt.

– Strategien var å bygge videre på det salget vi allerede hadde, og det har vi lykkes med. Det har gått veldig fort oppover, sier Grøndal.

Selskapet produserer i dag porsjonspakninger av laks på Stranda, med eksport til markeder over hele verden. Råvarene hentes fra oppdrettsanlegg i flere deler av landet.

Gikk inn i hvitfisk

Norsk Sjømat forsøkte også å skaffe egne oppdrettskonsesjoner i Stordal, men etter flere søknader og avslag ble den veien stengt.

Da så selskapet mot andre deler av fiskerinæringen.

– Vi valgte å gå andre veien og se om det var andre muligheter innenfor annen type fisk. Da fant vi dette med hvitfisk. Vi fant Nergård, som var til salgs den gangen, og valgte å gå inn i det i stedet, sier Grøndal.

I dag kontrollerer Norsk Sjømat i dag 60 prosent av Nergård-konsernet. Konsernet omtales med fem trålere, elleve fiskemottak og foredlingsanlegg, 800 ansatte og en omsetning på rundt 6,5 milliarder kroner.

– Vi har blitt et stort og solid selskap. Et av de større fiskeriselskapene i Norge, faktisk. Og det er vi stolte av. Bygd opp på Stranda, inn i en skog, sier Grøndal.

Kjærligheten til hjembygda

For Grøndal handler historien også om tilhørighet.

Han er født og oppvokst på Stranda, har feriehus på Hellesylt og bruker både fjorden og fjellet aktivt.

– Stranda betyr masse for meg. Jeg er født og oppvokst på Stranda, sier han.

Episoden viser også hvordan lokal kapital og eierskap har vært med på å støtte utvikling av blant annet hotell og Stranda fjellet. Fra fjellet ser turistene ut over fjorden, bygda og landskapet som har vært med på å forme både industrien og identiteten.

– Vi er ganske internasjonale

I siste del av episoden løftes blikket fra enkeltbedriftene til kulturen som har gjort utviklingen mulig.

Budskapet er at Stranda har fostret mange gründere fordi folk har vært handlekraftige, oppfinnsomme og villige til å starte på nytt når noe går galt.

– Vi bor rett nok nede mellom tunge fjell og langt inne i en fjord, men vi er egentlig ganske internasjonale, blir det sagt i episoden.

Det er kanskje nettopp den kombinasjonen serien vil sitte igjen med: ei lita bygd med stor rekkevidde.

Spådommen som ikke slo til

Mot slutten trekkes en gammel framtidsspådom fram.

Tidligere næringsminister Lars Sponheim skal ha brukt Stranda som eksempel på en kommune som kunne ende som cowboyen i Marlboro-reklamen, ridende inn i solnedgangen.

Det ble ikke slik.

– Det skal faen ikke skje. Og det har det heller ikke gjort, sier tidligere ordfører Jan Ove Tryggestad i episoden.

Siste episode av Denne Stranda avslutter dermed ikke med nostalgi alene. Den avslutter med en påstand om at Stranda fortsatt lever av det som har båret bygda i generasjoner: arbeid, risiko, lokal stolthet og viljen til å få noe til der en bor.