— Jeg trodde jeg visste det meste om kreft

Det er november 2018.

Stine Toftnes Kolvik kjenner en kul i venstre bryst. Hun er sykepleier på kreftavdelingen. Likevel er hun ikke forberedt på det som kommer.

— Fastlegen min henviste meg til brystdiagnostisk senter, BDS.

Allerede etter første undersøkelsesdag med mammografi og biopsi, er beskjeden fra legene nedslående: "Vi liker ikke det vi ser, og mistenker sterkt at du har brystkreft."

– Det var forferdelig tøft å få det servert på den måten, sier Kolvik.

— Jeg forventet ikke å få den beskjeden på direkten. Men ut fra hvordan svulsten så ut, trodde legene det var kreft.

Ventetiden var verst

Sikkert var det likevel ikke. Kolvik måtte vente i to uker på å få resultat fra biopsien.

– De to ukene fra prøvetaking til svaret kom, var uten tvil den verste tiden, mener hun.

Det var ikke diagnosen som slo henne mest ut. Det var tiden fra mistanken ble sådd, til hun hadde alle svarene.

— Jeg har sagt det til pasienter i årevis. Nå måtte jeg minne meg selv på det samme: «Så vondt som du har det nå, er det verste. Verre blir det ikke.»

Etter to uker, fikk hun svar. Da gikk det bedre.

— Prognosen var god, og planen klar. Det ville bli operasjon så sant kulen ikke var for stor.

Valgte å fjerne hele brystet

Kirurgen anbefalte brystbevarende operasjon. Kolvik valgte likevel å fjerne hele brystet.

– For meg var poenget å ta brystet helt bort så jeg kunne kjenne brystveggen og eventuelle forandringer der. 

Hun presiserer at det var hennes eget valg.

— Dette var mitt valg, og det var riktig for meg. Det er ikke riktig for alle, understreker hun.

— Jeg hadde nok tenkt annerledes om jeg var 35 år gammel.

Nå var hun 50 år, firebarnsmor og i et stabilt forhold med sin ektemann Kåre Morten Kolvik.

— For meg var tryggheten i å få alt fjernet det viktigste, forteller hun.

Hun er opptatt av  de individuelle valgene, basert på både livssituasjon og legenes anbefalinger.

Ny sjokkbeskjed

Kolvik ble kreftfri og kom seg tilbake i full jobb som kreftsykepleier.

Fire år senere kom neste slag.

— Etter første runde med kreft, ble jeg fulgt opp med årlig kontroll. Jeg kjente ikke noe, og hadde ingen mistanke om at noe var galt. Men etter en kontroll ble jeg oppringt fordi legene hadde sett noe på mammografibildet, forteller Kolvik.

Det ble en ny runde med uutholdelig venting på prøvesvar for Kolvik. Men denne gang var hun litt bedre forberedt.

— Jeg hadde det like ille som ved første runde. Men andre gang visste jeg at det ville være jævlig i 12–14 dager, og at det ville bli bedre når jeg fikk et svar, sier Kolvik.

Resultatene viste en ny kreftsvulst i det andre brystet. Denne gang en annen krefttype enn i brystet hun allerede hadde fjernet.

--Det var ingen spredning, men jeg valgte også å fjerne det andre brystet, forteller Kolvik.

Hun understreker at det også denne gang var hennes eget valg.

Behandling på egen avdeling

Etter første krefttilfelle, fikk Kolvik et halvt år med cellegift og et år med antistoffbehandling etter operasjon.

— Jeg hadde jobbet flere år på kreftpoliklinikken og hadde gitt andre pasienter den samme behandlingen. Nå var det mine kollegaer som ga meg behandling, forteller Kolvik.

I starten opplevde hun kunnskapen som mer ulempe enn fordel.

– Jeg visste kanskje litt for mye om hva som ventet meg. Men samtidig som jeg kunne mye, viste det seg at jeg visste lite om hvordan det faktisk var å være pasient, sier hun.

Ved andre krefttilfelle tok hun operasjon etterfulgt av fem år med antiøstrogenbehandling. Hun slapp unna strålebehandling fordi hun valgte å  fjerne brystene helt.        

Å føle seg hudløs

Sykdommen satte Kolvik inn i en ny livssituasjon.

— Omtrent 93 prosent av de som får brystkreft i Norge er i live fem år etter at kreften blir oppdaget. Det betyr at prognosene er gode. Når man blir syk, er det likevel et stort slag i magen, forteller Kolvik.

Hun mener en kreftdiagnose gjør noe med alle mennesker.

— At alle skal dø en dag, blir plutselig veldig tydelig og sant. Jeg følte meg veldig sårbar og hudløs, forteller Kolvik.

Barna fikk vite alt

Kreftdiagnosen er også et sjokk for de pårørende.

— Da jeg ble syk første gang, var datteren min Nora allerede voksen. I tillegg hadde jeg Mina, Morten og Magnus, som enda var tenåringer, forteller Kolvik. 

— Det var fælt å fortelle dem om kreften. Samtidig tror jeg at ærlighet var avgjørende.

– Jeg fortalte alt jeg visste, og så ordnet jeg det slik at de kunne snakke med lege eller sykepleier uten meg. De skulle ikke gå og gruble og tenke verre tanker enn sannheten, forklarer Kolvik.

Hun mener det er lurt å få hjelp av noen utenfra for å snakke med barna

— Barn er lojale. De ville kanskje latt være å stille de vanskelige spørsmålene for å spare meg, tror Kolvik.

— Pårørende bør få prate med fastlege eller kreftlege uten den syke til stede. Da får de anledning til å stille spørsmålene de gruer seg for, tror Kolvik.

Åpen til kollegaer

Kolvik valgte også å være åpen om sykdommen til andre rundt seg.

— Jeg var var tidlig åpen med mine kollegaer om det jeg stod i . Det tror jeg var lurt av meg, forteller hun. 

— Jeg sendte ut en felles mail med informasjon. Jeg opplevde da å få masse støtte. Samtidig unngikk jeg at det ble pratet om meg og at det oppstod spekulasjoner rundt diagnose og behandling, sier Kolvik videre. 

Åpenheten gjorde det lettere for henne å stå i sykdommen med alt den førte med seg av behandling, oppturer og nedturer.   

Fjellturer som medisin

Kolvik tålte behandlingen godt. Hun vurderte aldri alternativ behandling.

– Jeg skal kunne vite at jeg har fulgt anbefalingene jeg har fått fra legene. Hvis man vurderer å slutte med ordinær behandling, er det viktig å snakke med legene om det, mener hun.

For henne fungerte også fjellet som god medisin.

— Under perioder med behandling gikk jeg tur hver eneste dag. For meg gjorde det godt å ta på dunjakke og lue og komme seg ut, forteller hun.

Det kunne være på fjellet, sammen med mannen, venner eller kolleger. Andre ganger gikk hun tur alene, eller bare på tredemølla.

-– For meg var det viktig med fysisk aktivitet. Det var deilig å bli sliten i kroppen og ikke bare i hodet. Uansett form kan man gjøre noe; om så bare gå rundt huset eller til postkassa. Sett deg et mål som er oppnåelig, råder Kolvik.

Seinskadene det snakkes for lite om

Kolvik ble kreftfri, men understreker at å være frisk ikke er det samme som å være som før.

– I mitt hode er jeg frisk til det motsatte er bevist. Men kreften har gjort noe med meg. Selv om du er frisk, bærer du sykdomshistorien med deg, forteller Kolvik.

— Cellegift virker på alle kroppens celler, ikke bare på de syke cellene. Antiøstrogenbehandlingen i etterkant, blokkerer alt østrogen.

Kolvik kom i overgangsalder etter behandlingen, og beskriver seinskadene etter kreft og kreftbehandling som underkommunisert

— Mange erfarer smerter i muskler og ledd. Videre er tørre slimhinner, lavere sexlyst og et svekket immunforsvar vanlige bivirkninger, forteller Kolvik.

— Mange kvinner velger å slutte på antiøstrogenbehandlingen i det stille for å slippe bivirkningene. Men det er sterkt anbefalt å stå på den, og derfor fortsetter jeg med det. Jeg ville aldri gått mot legens råd. Det ville vært tungt å bære dersom jeg fikk tilbakeslag, mener Kolvik.

Den viktige jobben

Kolvik jobbet med kreftpasienter på fulltid, og gikk tilbake til samme jobb etter første runde med kreft.

— For meg har jobb vært god medisin. Det var godt å komme tilbake til normal gjenge etter behandling, og å få noe annet å tenke på enn seg selv, forteller hun.

Stillingen hun hadde var delt mellom palliativt team og kreft sengepost.

— Ble det ikke tungt å jobbe med mennesker som hadde samme sykdom som du hadde?

–- Det gikk bra. Jeg snakker ikke med pasientene om meg selv, men tar erfaringene mine med meg inn i jobben. Det tror det gjør meg til en bedre kreftsykepleier, mener hun.

Etter andre runde med kreft, ble de helsemessige etterdønningene verre.

Fortsatte i jobb

— Jobben på somatisk sengepost ble etter hvert for mye for meg. Jeg tåler mindre støy og stress enn før, og det var ikke mulig å øke min stillingsprosent i palliativt team. Dermed var jeg i tvil om hva jeg skulle gjøre, forteller Kolvik. 

Delvis uføretrygd ble vurdert. Men så fikk Kolvik tilbud om en prosentstilling ved psykiatrisk avdeling.

— Jeg sendte mail til seksjonsleder ved akutt psykiatrisk avdeling Ålesund sykehus og spurte om de hadde bruk for meg, forklarer Kolvik.

Hun fikk etter hvert tilbud om 50 prosent vikariat . Nå har hun delt stilling mellom palliativt team og psykiatrisk avdeling.

Livserfaring til nytte

— Jeg trives godt med å kombinere palliativt team og akutt psykiatrisk avdeling. Selv om jeg har manglende erfaring og fagkompetanse innen psykiatri, har jeg lang erfaring med å jobbe med folk i krise og innehar gode kommunikasjonsferdigheter. Jeg synes det er spennende å kombinere disse fagfeltene, og er takknemlig for å ha fått mulighet til å gjøre dette, forteller Kolvik. 

For henne betyr arbeidshverdagen mye for selvbildet.

— At jeg har klart å fortsette i jobb, er noe jeg også kan takke min fastlege Liv Inger Ryste for. Hun har fulgt meg i tykt og tynt og bidratt til at jeg er der jeg er i dag. For meg ble det en veldig god løsning. Vi er alle ulike, men for meg betyr det mye å stå i jobb, sier hun.

— Å jobbe med kreftpasienter er givende – både på tross av og på grunn av egen historie. Vi har fortsatt mye å formidle, og mye å lære.

Kreft i familien

Kolvik mistet moren til brystkreft. Moren var 58 da hun ble syk, og døde som 63-åring.

— Hun drøyde litt lenge med å gå til legen, og kreften hadde allerede spredd seg til lymfeknuter, forteller Kolvik.

— Det understreker viktigheten av å sjekke seg. Benytt deg av tilbudet om mammografi, råder Kolvik.

— Undersøkelsen er ikke så vond, og det går kjapt. Den kan redde liv, mener hun.

Hos Kolvik er det ikke funnet noen genfeil. Døtrene hennes er likevel tatt inn i mammografiprogrammet ti år tidligere enn andre, på grunn av morens sykdom.

Hun råder også til å oppsøke lege raskt om man kjenner på noe.

— Ikke drøy, sjekk deg med en gang! Det er mitt bidrag til en rosa oktober, avslutter Kolvik.

Les også:

Livet i gave med immunterapi