Grovt, ja – men også viktig

Du leser nå et leserinnlegg som uttrykker innsenderens mening. 

Torsdag kveld sto Martha Leivestad på scenen i Ålesund med et show som var både rått, direkte og til tider brutalt ærlig.

Jeg lo. Høyt. Og ofte.

Noen ganger så mye, at neste poeng nærmest druknet i latter.

For det var ikke mangel på grove formuleringer. Ordene satt løst, og publikum fikk høre mer enn nok av både fitte, puling og knulling.

Likevel var det ikke det som satt igjen etterpå.

For mellom punchlinene lå noe annet. Små øyeblikk der salen plutselig stilnet litt. Setninger som traff et sted bak latteren.

Det føltes nesten som en berg- og dalbane: først latterkule, så et lite øyeblikk av ettertanke.

For bak den grove humoren lå et ganske tydelig budskap: retten til å eie sin egen kropp, sin egen seksualitet – og retten til å sette sine egne grenser.

Det er lett å avfeie denne typen humor som ren provokasjon. Som om poenget bare er å sjokkere.

Men når man faktisk lytter til hva Martha Leivestad sier mellom vitsene, blir det tydelig at det handler om noe mer.

Om kropp.

Om skam.

Om forventninger.

Og om erfaringer mange unge jenter fortsatt går rundt og kjenner på – uten at det nødvendigvis blir sagt høyt.

Kanskje er det nettopp derfor det treffer.

Når noen tør å si ting rett ut, uten filter og uten å pakke det inn i pene formuleringer, skjer det noe i rommet.

Latteren blir ikke bare latter.

Den blir gjenkjennelse. Lettelse. Kanskje til og med et lite oppgjør med alt vi fortsatt synes er vanskelig å snakke om.

Og det gjelder ikke bare de yngste i salen.

For mange av oss som har levd noen år, blir kontrasten ganske tydelig: Hvor mange av oss vokste egentlig opp med samme frihet til å snakke åpent om kropp, sex og grenser?

Sannsynligvis altfor få.

Nettopp derfor oppleves det nesten litt befriende når en komiker går på scenen og sier ting rett ut.

Høyt.

Tydelig.

Uten å be om unnskyldning.

Humor har alltid vært en måte å si sannheter på som ellers er vanskelige å få frem.

Martha Leivestad fikk folk til å le i Ålesund.

Men hun fikk også folk til å lytte.

Og kanskje er det nettopp derfor dette showet sitter igjen etterpå – lenge etter at latteren har lagt seg.