99-åring med klar tale: – Det er klart at vi må bevare historien

Turid Røsvik er 99 år gammel, men minnene fra Vigra kringkaster er fortsatt skarpe. Lydene, luktene, frykten – og lettelsen da de kom tilbake fra å ha blitt nødt til å flykte.

– Sola skinte, selv sent på kvelden, og måsen skreik. Jeg husker det så godt, sier hun med et lite smil. Det er tydelig at samtalen med iÅlesund tar henne tilbake.

Røsvik vokste opp tett på kringkasteren på Vigra, der faren var bestyrer. Et sted som ikke bare var en arbeidsplass, men selve livsnerven for familien – og for kysten. Hun mimrer tilbake til julefeiringer på kringkasteren, og på et fellesskap som knapt kan beskrives.

Et liv rundt kringkasteren

For Turid var Vigra kringkaster aldri bare et anlegg.

– Det er den vi har levd av. Faren min, Stinesen, var bestyrer. Det var tjeneste natt og dag, forteller hun.

Samtidig er historien om kringkasting i regionen mer sammensatt enn mange er klar over. Før Vigra kringkaster ble etablert, lå Ålesund Radio på Grimmerhugen – og var den første kystradiostasjonen i Norge med talekommunikasjon, altså lyd over luft.

Denne utviklingen kom etter en lengre periode med radiotelegrafi, der signaler ble sendt som morsekode. Allerede i 1919 ble det etablert radiotelefoni mellom Grip og Kristiansund, og dette la grunnlaget for videre utvikling av talebasert kommunikasjon langs kysten.

På Grimmerhugen fikk Jens Moe ansvaret for den nye kystradioen i 1924, med mål om å sikre telefonsamband mellom fiskeflåten og fastlandet. Han startet også Ålesund radiolag og fikk i 1927 konsesjon til privat kringkasting gjennom Ålesund Kringkastingsselskap.

Etter at Moe døde i 1928, tok Oskar Stinessen – Turids far – over ansvaret. Han ble en sentral skikkelse både i kystradioen og i den tidlige kringkastingen i området.

Familien bodde senere i kringkasterhuset på Vigra, midt i det hele.

– Vi bodde så nært at det var en del av hele livet vårt, sier hun.

Isolert – og avhengig av været

Den gangen var forbindelsene noe helt annet enn det er i dag; kringkasteren hadde egen båt, siden rutebåten gikk bare inn om morgenen og ut igjen om kvelden. Alt var væravhengig.

– Du måtte ta båt uansett vær. Det var ikke noe valg, sier hun.

Det var et liv preget av både ansvar og isolasjon, der arbeidet aldri egentlig tok pause.

Krig og flukt

Så kom krigen.

Minnene fra den tiden sitter fortsatt i kroppen.

– Vi la oss om kvelden med støvlene og klærne på sengekanten. Vi måtte være klare til å flykte klokka seks om morgenen, forteller hun.

En dag måtte de faktisk rømme.

– Vi satt i byen, i ei sjøbu. Så kom det en båt fra søre Sunnmøre, som skulle nordover. Vi slapp unna, sier hun lavt.

Stillheten et øyeblikk sier mer enn ordene.

– Det var fantastisk å komme tilbake til Vigra, legger hun til.

Minnene fra det øyeblikket de endelig kunne returnere til hjemmet, sitter heldigvis sterkere enn minnene om timene på flukt:

– Vigra var på sitt vakreste. Det var en fantastisk følelse å kunne komme hjem igjen... Det var ikke alle forunt.

Les et meningsinnlegg om samme tema her: 

Ber om vern av Vigra-bygget

Fra barn til radiotekniker

Kringkasteren ble ikke bare barndommen hennes – den ble også arbeidsplassen.

Røsvik arbeidet selv en periode ved anlegget som radiotekniker, før hun senere flyttet til Volda i 1940.

Men tilknytningen til stedet, og historien bak, slapp aldri taket.

I dag er hun en av ildsjelene i venneforeningen for Vigra kringkaster, og engasjementet er like sterkt som minnene.

– Ei historie vi må ta vare på

Når hun ser tilbake, er det én ting hun er helt sikker på.

– Det er klart at det er en viktig historie å bevare.

Stemmen hennes blir sterkere idet hun sier akkurat det.

– Kringkasteren har en viktig historie som vi må bevare. Ikke bare for oss som har tilknytning til stedet, men for alle. Det er urolige tider nå også, og krigshistorien er kanskje viktigere for generasjonene etter oss, enn de noen gang har vært.

Historien om en tid der kommunikasjon langs kysten var avhengig av mennesker som jobbet døgnet rundt. Om familier som levde tett på teknologien, og om et lite sted på Vigra som spilte en avgjørende rolle i en av Norges tyngste tider.