– Vi risikerer å miste en helt unik del av historien

På Vigra kringkasting står bygninger som rommer både krigshistorie og teknologihistorie av nasjonal betydning. Nå er den midlertidige fredningen, som har ligget der siden 2018, opphevet – etter at Riksantikvaren sa nei til varig vern.

Det gjør situasjonen mer uavklart enn på lenge.

– Dette er en kritisk tid for oss. Hvis vi ikke får på plass en løsning nå, risikerer vi å miste noe som ikke kan erstattes, sier Jon Hildre, styreleder i Vigra Kringkastar venneforening, til iÅlesund.

Enestående i norsk historie

Anlegget ble etablert i 1935 som en del av utbyggingen av statlig kringkasting, og spilte en avgjørende rolle under andre verdenskrig; mens de fleste større kringkastere ble overtatt av tyske styrker, var Vigra et unntak.

– Vigra kringkaster reddet flere skip ved å gi kontrabeskjed til tyskernes ordre. Det er en historie som antakelig har reddet flere liv enn vi klarer å se for oss, sier Hildre.

I dag mener han at stedet representerer noe enda større – og peker særlig på ett bygg:

– Mister vi senderbygget fra 1948, mister vi også muligheten til å formidle både krigshistorien der den faktisk skjedde og hele den analoge kringkastingshistorien, sier han.

Nøkkelen til hele historien

Ifølge Hildre er det nettopp dette bygget som gjør Vigra unik i nasjonal sammenheng.

– Dette er den eneste plassen i Norge hvor vi kan ta vare på hele den analoge kringkastingshistorien – fra AM-radio til FM og analog TV. Og det er kun senderbygget fra 1948 som har vært en aktiv del av hele denne utviklingen.

Han viser til at Vigra har vært i kontinuerlig bruk gjennom flere epoker:

Fra oppstarten av AM-sendinger i 1935, via utbyggingen av FM og TV fra slutten av 1950-tallet, til rollen som driftssenter for store deler av Midt-Norge.

– Fra slutten av 1960-tallet ble Vigra et driftskontrollsenter for hovedsenderne for FM og TV i regionen. Herfra overvåket man sendingene, fjernstyrte anleggene og håndterte feil. Dette var avansert teknologi for sin tid.

Senere ble anlegget modernisert og tilpasset nye strukturer i kringkastingen, blant annet gjennom etableringen av Norkring og utviklingen av et mer kommersielt marked.

– Hele denne utviklingen – fra statlig monopol til et mer åpent marked – er en viktig del av norsk tele- og mediehistorie. Den er ikke godt nok dokumentert, og Vigra er det eneste stedet hvor vi faktisk kan bevare den i sin helhet, sier Hildre.

– Må utredes skikkelig

Selv om Riksantikvaren anerkjenner den høye, nasjonale kulturhistoriske verdien, mener de ifølge Hildre at usikkerhet rundt eierskap og drift gjør fredning vanskelig.

Blant annet opplyser Hildre at Telenor har uttalt at de ikke ønsker å stå som eier, og både festeavtaler og fremtidig bruk er uavklart.

– Anlegget er en viktig del av tele- og kringkastingshistorien, og mange – ikke minst kystfolket – har et sterkt forhold til det, har fylkeskommunen uttalt.

Riksantikvaren oppfordrer ifølge Hildre nå Giske kommune til å vurdere vern etter plan- og bygningsloven, samtidig som Telenor bes ta ansvar for videre forvaltning.

For Hildre er det ikke nok:

– Den analoge kringkastingshistorien må utredes like grundig som krigshistorien. Vi har ikke vært flinke nok til å få frem hvor viktig dette er.

Bygget på dugnad – men tiden går

Store deler av området er restaurert gjennom dugnadsarbeid, men fortsatt gjenstår det mye arbeid.

– Vi har reddet flere av husene, men det er råteskader og vedlikehold som må tas. Noe av det viktigste står fortsatt og forfaller.

Han peker særlig på et uthus fra 1938, som under krigen ble brukt av tyske vakter, og senere som garasje.

– Der har vi gjort noe arbeid, men det er mye igjen.

De siste fem–seks årene har anlegget stått uten avklaring, med avsperret strøm og vann. Det har satt sine spor.

– Det har skadet bygningene. Vi har ikke tid til å vente så mye lenger.

Drømmer om et nasjonalt senter

Hildres mål er klart: Å etablere et senter for ytringsfrihet og demokrati på Vigra – der både krigshistorien og kringkastingshistorien får sin plass.

– Det er den største drømmen jeg har; å kunne formidle dette samlet.

Men, uten avklaringer rundt eierskap og finansiering, er veien videre usikker.

– Vi har midler til noe, men vi er avhengige av å vite hva som skjer med prosjektet.

For Hildre handler det til syvende og sist om noe større enn bygninger.

– Dette er en historie som tilhører oss alle. Da må vi også ta vare på den, sier Hildre.