samfunn
Her startet et møbeleventyr
På Stokke i Oaldsbygda tok et av Sunnmøres store industrieventyr sine første steg. I dag holder Lars-Petter Knivsflå liv i gården der historie, håndverk og pågangsmot fortsatt sitter i veggene.
Oaldsbygda ligger midt i Sunnylvsfjorden og var i mange tiår et lite, men livskraftig samfunn langs Storfjorden. Her lå gårdene Seljefloten, Midtgard, Øvstegarden og Stokke – bundet sammen av stier, arbeid, slektskap og fjorden som hovedvei.
I denne episoden av Gardane langs Storfjorden følger vi den gamle skoleveien ned fra Øvstegarden mot Stokke. Det er bratt, ulendt og krevende terreng. Likevel var dette skoleveien barna måtte gå, vinter som sommer, da skolen lå oppe i Megarden.
Underveis møter vi Lars-Petter Knivsflå, som er i gang med vedlikehold av et gammelt kvernhus. Han har brukt store deler av livet på å ta vare på Knutbruket på Stokke – et sted han kjøpte i 1993, og som han siden har restaurert stein for stein og bord for bord.
Et kvernhus med årstall i veggene
Kvernhuset han viser fram, er minst et par hundre år gammelt. Inne i tømmerveggene finnes fortsatt inskripsjoner fra tidligere tider. Lars-Petter peker ut årstall som 1843, 1845 og 1856.
Slike spor gjør stedet til mer enn gamle bygninger. De viser hender som har arbeidet, mennesker som har bodd her, og generasjoner som har satt merker etter seg.
Vannet fra elva ble brukt til å drive kverna, og i det bratte landskapet var slike løsninger avgjørende for å gjøre hverdagen mulig.
Kjøpte gården – og tok ansvaret
Stokke består av to bruk: Innigarden, også kalt Nilsbruket, og Utigarden, som kalles Knutbruket. Det er Knutbruket Lars-Petter har tatt vare på.
Da han overtok, var gården i dårlig forfatning. Markene var grodd igjen med bringebærkratt, brennesle og buskas. Vegger og bygninger hadde begynt å gi etter. Materialer måtte fraktes inn med helikopter, og det første arbeidet var å sikre løa og takene.
Lars-Petter har bakgrunn som entreprenør, snekker og trekunstner. Det har vært avgjørende. Uten egen fagkunnskap og evne til å gjøre mye selv, ville restaureringen vært nær umulig.
Han legger ikke skjul på at arbeidet har vært omfattende. Likevel svarer han at han trolig ville gjort det igjen.
Stua som fortsatt bærer historien
Inne i stua på gården står historien tett. Lars-Petter forteller at rommet en gang ble brukt til omgangsskole før Oaldsbygda fikk eget skolehus. Nettopp derfor ønsker han ikke å modernisere bort alt det gamle.
Her ligger også en av de vanskeligste avveiningene i slikt restaureringsarbeid: Hvor mye skal bevares nøyaktig slik det var, og hvor mye må endres for at bygningene skal kunne brukes videre?
For Lars-Petter handler arbeidet ikke bare om å pusse opp. Det handler om å holde liv i et sted uten å viske ut sporene etter dem som var der før.
Her startet Stokke-eventyret
Historien viser hvordan sunnmørsk arbeidsvilje og oppfinnsomhet ikke oppsto i fabrikklokalene alene. Røttene lå også på små fjord- og fjellgårder som Stokke, der folk var vant til å finne løsninger, arbeide hardt og skape noe av det de hadde rundt seg.
Den første selvbetjente butikken?
Entreprenørånden fantes på Stokke lenge før møbeleventyret. På Nilsbruket startet Nils Stokke handel med kjøttvarer, poteter, mel og andre nødvendige varer fra naustet i Stokkevika.
Folk fra gårdene langs fjorden kunne komme innom, hente det de trengte, skrive det opp og betale senere når de hadde råd. I programmet blir dette omtalt som kanskje den første selvbetjeningsbutikken på Sunnmøre.
Senere flyttet virksomheten til Hellesylt, der Stokkebuda ble etablert. Også denne historien viser hvordan små initiativ langs fjorden kunne vokse til varige virksomheter.
Et ansvar som går videre
I dag er det ikke lenger fast gårdsdrift på samme måte som før. Men ansvaret for bygningene og historien lever videre. Lars-Petter har lagt ned nærmere 30 år med arbeid på Stokke, og nå er også neste generasjon i ferd med å ta over mer av ansvaret.
Slik blir Stokke et bilde på hele arbeidet langs Storfjorden: Gamle gårder blir ikke bevart av seg selv. De står fordi noen velger å bruke tid, penger og krefter på dem.
På en bratt fjellhylle i Oaldsbygda lever derfor historien videre – om skolebarn, kvernhus, handel, møbelindustri og mennesker som nektet å la gårdene forsvinne.