18 år med gårdsdrift, dyr, slit og kjærlighet

For 18 år siden åpnet Aina Moldskred Krakset og familien gårdsporten for de første besøkende. Tanken var enkel: Barn skulle få oppleve noe stadig færre fikk oppleve hjemme – nærkontakt med dyr.

I dag kommer flere tusen mennesker innom Hakallegarden hvert år, og mange følger dyrene hver eneste dag gjennom små filmsnutter på sosiale medier.

– Svært mange skriver til oss at disse snuttene er lyspunktet i dagen deres, og at filmene har hjulpet dem gjennom vanskelige perioder i livet. Det berører oss dypt, sier Krakset.

Startet med en idé

Historien om Hakallegarden begynte med Olav, som kjøpte gården og drev med sau og høylandsfe ved siden av jobben som farmasøyt.

Da Aina flyttet til gården fra Ulsteinvik, vokste en ny idé fram.

– Jeg så at barn ikke lenger hadde den nære kontakten med dyr som mange av oss vokste opp med. Da bestemte vi oss for å åpne gården for besøkende.

Visjonen var å skape et sted der barn og voksne kunne komme tett på dyrene – gjerne dyr som ikke var så vanlige.

– Vi ønsket å ha dyr med litt «eksklusiv» pels, som alpakka, angorakaniner, mohairgeiter og villsau. Vi inviterte venner og kjente til en prøvedag, hadde to prøvesesonger og skjønte at dette var noe folk ønsket.

Deretter ble den gamle låven isolert og gjort om til kafé, butikk og aktivitetsområde.

Det skjedde samme våren datteren Marit ble født.

– Det er 18 år siden nå. Helt galskap, sier hun og ler.

Fant oppskriften

Etter hvert oppdaget familien hva som gjorde besøksgården spesiell.

– Vi fant ut at nøkkelen var mange forskjellige dyreslag, men få av hver. Og så måtte dyrene være tamme og ha personlighet.

I dag varierer antallet dyr gjennom sesongen, men på det meste har gården rundt 120 dyr.

Gjennom årene har flere av dem blitt små kjendiser.

– Bamse Brita var skyggen min. Skulle noen finne meg, var det bare å se etter henne. Og så er det Nikoline, som tror jeg er mammaen hennes, sier Krakset.

Hun smiler når hun ramser opp flere av favorittene.

– Jeg er veldig glad i sauene Liv, Svein og Torbjørg. Jeg elsker eslene, er sjarmert av BirgerLotta, og nå har vi andungen Hege som trenger litt ekstra omsorg. Da blir man fort knyttet.

Les også: 

Tora (20) holder gamle tradisjoner levende

Aldri fri

Selv om Hakallegarden har blitt en suksess, innrømmer Aina at livet som gårdseier ikke alltid er like idyllisk.

– Har jeg angret? Ja, sier hun og ler.

– Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde gjort det samme om jeg skulle startet i dag.

Hun beskriver et liv uten ferie, der familien fortsatt er avhengig av andre jobber for å få økonomien til å gå rundt.

– Det verste er nok alle de offentlige kravene. De er laget for store virksomheter, ikke små familiebedrifter som må gjøre det meste selv.

Hun peker også på at enkelte besøkende kan være krevende.

– Når energitanken er tom og noen sender klager på de mest underlige tingene, da har man mest lyst til å stenge.

Likevel er det én ting som alltid får dem til å fortsette.

– Vi får så utrolig mange hyggelige meldinger, takke-e-poster og kommentarer. Det er de menneskene som gir oss lyst til å brette opp ermene igjen.

Et sted folk vender tilbake til

Gjennom årene har Hakallegarden blitt langt mer enn en besøksgård.

Her kan barna klappe og mate dyr, bli med på traktortur i henger, ri på hest, leke på store lekeområder og avslutte dagen med et besøk i kaféen – før mange tar turen videre til den langgrunne sandstranden på Hakallestranda, bare noen få meter unna.

Krakset forteller at mange kommer tilbake år etter år.

– Ei av mine aller beste venninner møtte jeg første gang fordi hun kom hit for å campe og besøke gården.

En tysk gjest husker hun spesielt godt.

– Vi oppdaget at vi hadde samme favorittis. Neste gang han kom tilbake hadde han med eksklusiv peppermynteis med sjokoladebiter – helt fra Tyskland. Er ikke det nydelig?

– De er gull

Noe av det hun er aller mest stolt av, er menneskene rundt seg.

Hakallegarden har ingen fast ansatte, men en gruppe lokale ungdommer og voksne som kommer tilbake sommer etter sommer.

– Jeg elsker når de sier «vi» om Hakallegarden. Når de kommer med ideer og tar eierskap. Da føler jeg at dette er mer enn bare et familiefortak. 

Noen av dem er lærere, andre pensjonister som reiser fra Oslo for å jobbe dugnad.

– De er rett og slett gull. Vi hadde aldri klart dette uten dem.

Hun håper datteren Marit en dag vil føre gården videre.

– Men det må bli på hennes måte. Hun skal få velge selv. Og hvis hun skal drive gårdsbesøk, håper jeg vi finner en enklere måte å gjøre det på enn vi har gjort.

For én ting er sikkert:

– Det er mye arbeid. Men å få være med på å spre glede til andre mennesker gjennom dyrene våre – det er noe av det fineste som finnes.