– Det føles som å rive ut halve hjertet mitt

Det er få steder som betyr mer for Mariann S. Sæbjørnsen enn det gamle skolehuset på i Mauseidvågen. I 25 år har kunstneren hatt atelier i den over hundre år gamle bygningen; her har hun malt hundrevis av bilder, holdt kurs, invitert kunstnere inn og skapt en møteplass som har blitt en del av bygdas kulturliv.

Nå er tiden kommet for å si farvel.

– Det føles som å rive ut halve hjertet mitt, sier hun til iÅlesund.

Maste seg til nøkkelen

Sæbjørnsen er født og oppvokst i Ålesund, men flyttet til Sula i 1997. Da hun oppdaget det gamle skolehuset som nærmest kun stod til forfall, bestemte hun seg raskt for at det var akkurat der hun ville være.

Historien om Gamleskulen Kunst & Handtverksutsal begynte for nesten tre tiår siden.

– Jeg maste og maste for å få komme hit. Jeg hadde hatt kulturskole her tidligere og kjente stedet godt – og til slutt fikk jeg endelig lov, forteller hun.

Da hun overtok lokalene, var standarden mildt sagt… beskjeden.

– Det var verken vann eller toalett her, jeg måtte ned til vannet for å hente vann, ler hun.

Men det stoppet henne ikke; familie, venner og tidligere kursdeltakere stilte opp på dugnad og pusset opp bygget. Hun skryter også av eierne av skolebygningen. Mauseidvåg Vel, som har lagt inn en enorm innsats for å få bygget til den standarden det er i dag. 

– De gjorde en kjempejobb. Alt som har skjedd her er bygd på dugnadsånd, og jeg har ikke tall på hvor mange timer vi kan ha brukt for å få stedet slik det er i dag, forteller Sæbjørnsen.

Les også: 

Fra hobby til butikk i Ålesund

Drømmen om en møteplass

Fra første stund handlet det om mer enn bare et atelier.

– Drømmen min var å skape en samlingsplass for bygda, ja, for folk utenfor også, sier Sæbjørnsen.

Gjennom årene har skolehuset blitt nettopp det; kunstnere har stilt ut her, kurs har blitt arrangert, og folk har kommet innom fra både nært og fjernt for å se på eller handle kunst.

– I desember har vi alltid hatt åpent hus. Mange sier at de må innom her for å komme i julestemning, så det er selvfølgelig veldig kjekt. Fra høsten av vet jeg at det kommer til å bli arrangert flere åpne dager her, så det blir helt sikkert bra.

Sæbjørnsen smiler når hun tenker tilbake.

– Det har vært enormt med folk innom gjennom årene.

Les også:

– Plantene er terapi

Kunsten har alltid vært der

For Sæbjørnsens familie kom ikke kunstnerlivet som noen overraskelse.

– Jeg har malt og tegnet siden jeg var liten. Det kom ikke som noen bombe på folk at jeg ble kunstner, akkurat, ler hun.

Hun beskriver seg selv som «arvelig belastet».

– Pappa var malermester, og det var mye kunst og musikk i familien.

Etter noen års utdanning og jobb i reklamebransjen og som lærer, bestemte hun seg etter hvert for å satse på kunsten for fullt.

– Jeg var kanskje mellom 35 og 40 år da jeg satte foten ned og bestemte meg. Det hadde aldri gått uten mannen min; han var alltid positiv og støttende, til tross for at inntektene varierte voldsomt.

Flytter nærmere barna

Etter at hun ble enke for syv år siden, har imidlertid tanken på nærhet til sine to barn i Oslo, blitt sterkere. Nå er tiden inne.

– Jeg har solgt huset, og flytter nå til Lørenskog hvor jeg har en nevø med barn som jeg blir en slags “bonus-bestemor” for. Begge barna mine bor i Oslo, så det er på tide for meg å komme nærmere dem, nå som jeg ikke lenger har mannen min her. Han har alltid nektet å flytte herfra, noe jeg forstår veldig godt. Jeg hadde heller aldri flyttet herfra om det ikke var for barna, sier hun med et forsiktig smil.

Det vanskeligste for Sæbjørnsen er imidlertid ikke å ta farvel med huset hun har bodd i i så mange år:

– Det vanskeligste er uten tvil å forlate atelieret. Det føles nesten som om jeg gir fra meg barnet mitt. Jeg kommer aldri til å få et slikt rom igjen, det er jeg klar over.

Til tross for at hun nå gjør østlenning av seg, er hun tydelig på at verken Ålesund eller Sula har sett det siste av henne:

– Kunsten min blir fremdeles å finne XXX (hvor i byen?), og selv kommer jeg selvfølgelig til å ta meg en tur opp igjen hit innimellom. Det blir spennende med et nytt kapittel, sier hun.