Fra Sunnmørsalpene til jobb på verdens høyeste fjell

Høykvalitets utemøbler fra Slettevoll er settingen rundt Matias Myklebust når vi tar kontakt. «Kontoret» for fotograf Myklebust strekker seg fra havnivå til topper over 8000 meters høyde.

— Det er stor spennvidde, ler Myklebust.

Akkurat nå er han i sjønære omgivelser for å ta bilder for den sunnmørske møbelprodusenten. Men for folk flest, er Myklebust best kjent for skifilmer, 71 grader nord, filmen om Bernt Marius Rørstad – og nå som hovedfotograf i Field Productions storslagne film om fjellklatrer Kristin Harila.

— Når vi hørte om prosjektet, var det vanskelig å si nei, sier Myklebust.

3o kilo tunge sekker

Myklebust var med som eneste fotograf når Harila og Tenjen Lama Sherpa skulle klatre Shishapangma og Cho Oyu i Tibet.

Sammen klatret de tre uten hjelp fra andre bærere. Det førte til ekstremt tunge sekker, særlig høyden tatt i betrakning.

— Denne gang var vi flere som fikk klatretillatelse fra tibetanske myndigheter, men bare vi tre var ferdig akklimatiserte og klare for raskt toppstøt. Dermed fordelte vi alt kamerautstyr mellom oss – i tillegg til telt, soveposer, mat, klatretau og alt annet utstyr, forteller Myklebust.

— Kristin, Lama og jeg pushet nok 30 kilo tunge sekker, sier Myklebust.

Å snu i tide

For Harila var turene et race for å nå alle verdens 8000-meters topper på kortest mulig tid. For Myklebust var ikke toppene hovedmålet.

— På toppstøtet til Cho Oyu valgte jeg å snu før toppen. Vi var 7200 meter over havet. Det var midt i svarte natta, snøføyk og minus 40 grader. Konkurranseinstinktet sa at jeg måtte være der Kristin er – til et visst punkt. Men det var vanskelig å stå oppreist, og jeg begynte å miste følelsen i fingrene. Fortsatt var det 14-1500 meter til toppen. Jeg tenkte «om jeg er sliten nå, hvordan er det om 20 timer hvis jeg fortsetter?».

I slike situasjoner må man huske at man er på jobb, mener Myklebust.

— Prosjektet kostet masse penger. Min hovedoppgave var å fange de gode scenene, ikke nødvendigvis å stå på toppen. Jeg er stolt av at jeg midt i kampens hete klarte å ta en god avgjørelse om å snu, forklarer Myklebust.  

Startet på Sunnmøre

Myklebust sin karriere startet som student på medieproduksjon ved Høgskulen i Volda. Der studerte han i tre år, startet firma med studiekompis, og lagde skifilmer samt reklamefilm for næringslivet.

— Farsslekta mi kommer fra Ellingsøya, så jeg har alltid vært knyttet til Sunnmøre. Da jeg hørte at man kunne studere medieproduksjon i Volda, og at det er fjell der, var valget enkelt, forteller Myklebust.

Første gang på topptur i Hjørundfjorden var i 2009. Siden ble det mange. Både på ski, til fots og med klatring.

En remse av brødsmuler

— Hele mitt fjelliv er bygget på erfaringene jeg har gjort gjennom sommer og vinter rundt Hjørundfjorden, sier Myklebust.

For ham var kombinasjonen av studier og naturen rundt essensiell for videre utvikling og karriere.

— Det man får på Sunnmøre, får man ingen annen plass i verden. Erfaringene jeg bygde opp der, gjør at jeg har fått overskudd til å være med på spennende prosjekt som Harila sitt, mener Myklebust.

— Fra starten på Sunnmøre har jeg fulgt en remse av brødsmuler som har ført med dit jeg er i dag. Enkelt fortalt har jeg bare fulgt instinktet og gjort ting som høres spennende, morsomt og givende ut, forklarer Myklebust.

71 grader nord

Erfaring og higen etter spenning tok han blant annet til tre sesonger som filmfotograf for 71 grader nord.

— I denne produksjonen får man virkelig brynt seg på å sette egne behov til side og la kamera rulle fra tidlig morgen til sein kveld, forteller Myklebust.

I 71 grader nord må man dokumentere både aktivitetene som skjer, samt samtaler mellom deltakerne.

— Det er en lærerik opplevelse. Vi filmer fra de står opp til de legger seg, og så må vi bare sørge for å få i oss mat, sette opp telt og så videre innimellom. Det trigger konkurranseinstinkt når man skal lage en god produksjon. Jeg trivdes godt med det, forteller Myklebust.

«Momentum»

Erfaringene fletter seg sammen til nye produkt.

Tidlig i karrieren lagde Myklebust skifilmer med dyktige ekstremskikjørere som Karsten Gefle. Senere filmatiserte han den spesielle historien om Bernt Marius Rørstad, som mistet ene foten etter en speedriderulykke.

Rørstads vei tilbake til fjellene, skikjøring, speedriding og Paralympics, ble til filmen «Momentum».

— Jeg fulgte Bernt Marius tett over lang tid, og hadde prosjektet med meg inn i Field Productions da jeg startet der, forteller Myklebust.

Filmen om Voldingen ble en suksess, særlig i fjellmiljøet. I «Harila – nådeløse fjell» er fjellene langt høyere, og utfordringene for fotografen større.

Overskudd til å takle utfordringer

— Det handler om å mestre alle utfordringene man selv møter på en slik krevende tur, og i tillegg ha overskudd til å holde styr på kamera, filme, ta bilder, sørge for å ha batteri nok og så videre, forklarer Myklebust.

For å sjekke at han var skikket til høyden i filmen om Harila, startet han forberedelsene så snart Harila bestemte seg for andre rekordforsøk på å klatre alle verdens 14 høyeste topper på under fire måneder.

— Vi hadde allerede veldig kort tid på oss, så jeg bestemte meg for å sove i høydetelt hjemme, forteller Myklebust.

Stresstest med høydetelt

På dagtid oppholdt han seg 0-10 meter over havet i Oslo. På natten sov han på 2500 meters høyd, og økte gradvis til 4-5000 meter.  På den måten fikk han startet akklimatiseringen til høyden, samtidig som han fikk testet hvor godt kroppen taklet tynnere luft.

— Det var ikke den beste oppladingen. Jeg visste at det ville bety dårlig søvn, men det var en slags stresstest for å se om dette kunne bli suksess eller ei. Jeg hadde ikke vært i slike høyder før, så det var essensielt å vite hvordan kroppen tålte det, forklarer Myklebust.

Videre ville han ikke være sinke for Harila.

— Det var et viktig poeng at jeg skulle være like akklimatisert som henne, så jeg ikke spolerte framdriften i rekordforsøket, legger han til.

Les også:

Inviterte to helt spesielle gjester til filmpremiere

Gikk ned 14 kilo

Myklebust ble ingen sinke. Men jobben underveis mot toppstøtene i death zone kostet.

— Matlysten forsvant helt. Da Tenjen Lama Sherpa skulle lage middag til meg i teltet, endte vi med å spise en pakke nudler på deling, forteller Myklebust.

Med oppkast, diare og spying i 7000 meters høyde, raste kiloene fort.

— Jeg var 14 kilo lettere etter turen, humrer Myklebust.

I tillegg til høyden, måtte kroppen tåle kule, vind og utallige høydemeter med blytunge sekker.

— Jeg forsket mye på hvor små kamera jeg kunne velge, og likevel ha god nok kvalitet. Men uansett måtte sekkene til Kristin, Lama og meg fylles med 20 kamerabatteri og 10 dronebatteri.

Det ville vært for dumt om kamera-batteriet var tomt på toppen.

— Lommene på dunjakken stapp full av batterier, forteller Myklebust.

Og om natten sov han med batteri i soveposen.

— Det ble ikke mine beste netter i telt med masse kamerautstyr i soveposen for å spare batteri. Men det betydde nok ikke så mye til eller fra. Jeg hadde nok sovet dårlig uansett, tror Myklebust.

Sensasjon og sorger

Harila klarte bragden og slo rekorden.

— Kristin gjennomførte, og nådde toppen på alle verdens fjell over 8000 meter i løpet av 92 dager. Jeg tror det er få som faktisk forstår hvor imponerende det er, sier Myklebust, som var med på deler av Harilas ekspedisjon.

— Jeg kunne ikke være med på alt, så vi instruerte andre fotografer for å ta resten av jobben. Noe filmet også Harila selv, forklarer Myklebust.

Falske beskyldninger for å gå over en døende klatret for å nå målet, satte en demper på Harilas glede. Senere døde også Harilas faste klatrepartner Tenjen Lama Sherpa i et snøskred under en annen ekspedisjon.

— Historien fikk noen ekstreme vendinger, som vi alle hadde behov for å fordøye. Dermed var det greit å ha andre prosjekt å jobbe med innimellom. Filmen ble noe helt annet enn det vi startet på, men jeg håper og tror den er verdt for folk å se, sier Myklebust.

Filmen går på norske kinoer i disse dager, og Myklebust er stolt over resultatet.

— Men det hadde altså ikke vært et mulig prosjekt for meg uten basiskunnskapene jeg tilegnet meg på Sunnmøre, avslutter Myklebust.