Sharon (65) løp seg ut av sorgen

— Jeg er så glad når det regner, det blir så grønt og flott ute, utbryter Sharon Svendgård.

Det er fredag ettermiddag og sol er avløst av regnbyger. Svendgård har allerede vært en runde på «fjellet sitt» bak huset på Ellingsøya.

— Jeg har en indre drivkraft, jeg bare må ut!, sier Svendgård.

Hun kaller det ikke trening. Motivasjonen er ikke nødvendigvis trim, men det å komme seg ut.

— Ofte vil jeg bare opp for å se utsikten, eller for å se en nydelig solnedgang. Trimmen får jeg på kjøpet, ler den 65 år gamle sprekingen.

Løp ut av sorgen

Egentlig er det «The Polar Circle Maraton» vi skal snakke med Svendgård om. Forrige helg løp hun nemlig sitt 25 maraton, og det ved eksotiske Ilulissat på vestkysten av Grønland. Men først må vi høre hvordan det hele startet.

— Da jeg var 50 år, døde faren min. Jeg var så lei meg, og måtte ut av sorgen. Dermed begynte jeg å gå, forteller Svendgård.

Først gikk hun daglig tur/retur fra hjemmet på Ellingsøya til broa over Taftesundet tre kilometer unna. Det tok cirka 40 minutter. Etter hvert tenkte hun at dette var litt tidkrevende.

— Jeg tenkte det ville gå fortere å løpe, så da begynte jeg med det. Jeg husker det var tungt, men jeg klarte det.

Kan du, kan jeg

Noen dager senere var Svendgård på fjelltur med venninner. Den ene nevnte at hun skulle løpe Holmenkollstafetten.

— Om hun klarer det, kan jeg klare det, tenkte Svendgård.

Internt i Ålesund kommune var det nylig satt i gang et opplegg for å få folk ut i fysisk aktivitet. Svendgård tok kontakt med en gang.

— Jeg nevnte at jeg ville løpe maraton om noen måneder. «Tror du jeg er ambisiøs?», spurte jeg.  «Ja, det er du», svarte treneren.

— Og dermed gjorde jeg det.

Etter ferie og avslapping i juli, begynte hun å trene for fullt.

— Jeg løpte, og jeg klarte det. Det gikk veldig lett og jeg ble veldig glad, mimrer Svendgård.

Dermed var det hele i gang.

Maraton i Roma

Ballen begynte å rulle.

— Jeg tenkte det var litt voldsomt å prøve helmaraton, men fant ikke noe tremils-løp. Dermed ble det maraton likevel.  

Hun valgte Roma i 2015.

— I Roma er det en runde. Det liker jeg. Jeg blir svimmel av å løpe flere runder, ler Svendgård.

Erfaringen var god.

— Det gikk så bra! Det var masse folk og god stemning. Og jeg fikk bra tid. Dermed var jeg gira på mer.

Persedamene

Svendgård reiser gjerne rundt i verden for å løpe. I 2016 traff hun likesinnede i forbindelse med Boston maraton.

— Jeg traff en jentegjeng, og vi begynte å snakke og planlegge sammen. Boston var gøy, og alle persa. Dermed kalte vi oss Persedamene, ler Svendgård.

Det var da eventyret begynte.

— Flere av oss har løpt mange av halvmaraton-løpene i «The Superhalfs». Der har vi vært både i Praha, Valencia, Cardiff, Portugal og Lisboa. Der mangler vi bare København, men den skal vi ta i september, forteller Svendgård.

The Six Majors

Flere av damene har også tatt mange av løpene i The six majors.

— Jeg har løpt helmaraton i Berlin, Chicago, Boston og Tokyo. New York vil jeg ikke ta akkurat nå. Jeg mangler London, men den skal jeg ta snart, forteller Svendgård.

Cape Town og Sydney har også søkt om godkjenning på lista som snart blir The Eight Majors. Men der har Svendgård allerede vært.

Nå man fullfører løpslistene, er det stor markering.

— Man får superstor medalje med alle navn på. Det er stor stas og party, sier Svendgård, som også forteller om en stor industri rundt merchandise.

— Jeg er ikke så opptatt av det. Men folk er gira og det er veldig populært. Det er en enorm pengeindustri, forteller den spreke damen. Reisene i seg selv blir fort kostbare nok.

Maraton blant isfjell

— Jeg liker å løpe på eksotiske steder, og dermed blir det jo litt kostbart. Forrige helg løp vi på Grønland. Da var vi på reise ei uke, med stopp i Danmark før og etter, forteller hun.

Grønland var høyt oppe på prioriteringslisten.

— Med tanke på hva som kan skje med Grønland, ville vi skynde oss dit før det blir amerikanisert!

Timingen var perfekt: 

— Vi var så heldige, alt klaffa så fint! Vi hadde tåke innimellom, men fint vær under alle aktivitetene. Det var helt magisk!

Svendgård prater ivrig.

— Det var veldig kult å se de store isbergene som fløt rundt på fjorden. De er større enn huset mitt! Prikken over i’en var det snødde når vi skulle reise. Mange av de tilreisende hadde jo nesten ikke sett snø før.

60 år og rando-ski

Selv har hun et nært forhold til snø, selv om hun kommer fra Jamaica.

— Jeg lever i lever i nuet og er avhengig av bevegelse, sommer som vinter. Jeg ville opp på fjellet, også på vinteren. Så da jeg fylte 60, kjøpte jeg randonnee-utstyr.

Hun testet først truger, men det tok for mye tid. Dermed ble det ski, ofte sammen med samboer Karl Bjørge.

— Jeg har stor motivasjon for å gå opp. Det var litt verre å komme seg ned, men Karl viste meg hvordan det skulle gjøres.  Heldigvis var det mye snø på de første turene, så det var ikke farlig å falle, ler Svendgård.  

Hun står mye ski med de fire barnebarna.

— Når jeg blir spurt om å sitte barnevakt, vil jeg ikke bare sitte i sandkassa. Skitrekk er en fin ting å gjøre sammen med de barnebarna. Da er det noe for alle, smiler den aktive bestemoren.  

Løp med hele familien

På tross av maraton forrige helg, deltok Svendgård på Ålesund maraton ei uke etter.

— Ja, men ikke på helmaraton. Jeg bestemte meg for å holde beina friske til Fyr til fyr 20. juni. Det er en favoritt! På hjemmebane vil man jo gjerne gjøre det bra. Når det i tillegg var rekordpåmelding, er det fort å bli for ivrig og ta seg ut, ler Svendgård.

Å ta det med ro, var ikke noe alternativ.

— Neida, jeg løp 10 kilometer sammen med bootcamp-gruppa mi. I tillegg deltok jeg på stafett. Faktisk deltok både samboeren min Karl, datteren min Susan og alle fire barnebarna på løp under Ålesund maraton. Det var veldig gøy, avslutter den energiske bestemoren.