Blå Kors var aldri løsningen – det var symptomet

Du leser nå et leserinnlegg som uttrykker innsenderens mening.

Ålesund har færre kommunale boliger per innbygger enn sammenlignbare kommuner. 

For å komme opp på nivå med KOSTRA-gruppen, mangler vi rundt 60 boliger. Samtidig vet vi at etterspørselen er enorm.

Det er ikke et avvik. Det er et systemproblem.

Og det er nettopp dette som danner bakteppet for saken om Nørvegata.

I saksframlegget til forrige møte i kommunestyret – i forbindelse med salg av Nørvegata 1C – ble Nørvegata 1A og 1B beskrevet som et «bo- og servicesenter». 33 boenheter samlet, med tilknyttede tjenester, organisert for effektiv drift og helhetlig oppfølging.

Det fremsto som et etablert og gjennomtenkt tilbud.

Ingen reagerte

Saken ble senere trukket før behandling, fordi den skulle innom styret i Ålesund kommunale eiendom (ÅKE).

Men det endrer ikke det viktigste: Denne beskrivelsen lå der uten at noen reagerte.

Før det ble stilt spørsmål.

For når spørsmålet først kom – hva er dette «bo- og servicesenteret» i praksis? – så måtte administrasjonen korrigere:

Plutselig var det ikke et servicesenter.Det var ordinære kommunale utleieboliger, hvor tjenester gis etter vedtak – på lik linje med andre boliger i kommunen.

Altså ikke en organisert tjenestemodell med stedlig bemanning og langt unna det som normalt forstås som et bo- og servicesenter.

Det er en vesentlig forskjell.

Og det avslører noe langt mer alvorlig: Den opprinnelige beskrivelsen var ikke forankret i helse, ikke hos de som skal levere tjenestene og ikke i en reell faglig vurdering.

Den kom fra ÅKE – en eiendomsaktør uten sosialfaglig ansvar for tjenestene.

Burde bekymre flere enn meg

Likevel var det denne beskrivelsen som lå til grunn i en sak til kommunestyret.

Hadde ikke dette blitt fanget opp, kunne vi i praksis ha vedtatt at Ålesund har etablert et bo- og servicesenter i Nørvegata – uten at noen faktisk visste hva det innebar.

Det burde bekymre flere enn meg.

For samtidig vet vi hva som faktisk skjer:

Vi står i en situasjon med for få boliger, feil type boliger, og en økende gruppe mennesker med sammensatte behov.

Og i stedet for å bygge opp riktige, differensierte løsninger, er vi i ferd med å samle opptil 33 personer med utfordringer på ett sted – uten at det er tydelig hvordan behovene deres skal ivaretas i praksis.

Vi har ikke råd 

Det finnes ikke gode eksempler i Norge på at dette fungerer.

Likevel er det dette som nå ser ut til å skje.

Min påstand er enkel:

Nørvegata slik det nå utvikles, risikerer å bli Ålesunds tredje “getto”.

Ikke fordi noen ønsker det egentlig men fordi systemet ikke er godt nok.

Blå Kors var aldri løsningen. Det var et symptom på mangelen på egnede boliger.

Hvis vi ikke tar lærdom av det, risikerer vi å gjenta feilen – bare i en ny form.

Det har vi ikke råd til.