Den dagen du endelig ber om hjelp

Kanskje har du ruset deg for å holde ut. Kanskje har du forsøkt å slutte mange ganger, men falt tilbake. Kanskje har du mistet mennesker du er glad i, eller skammet deg så lenge at du nesten har glemt hvordan det føles å være stolt av deg selv.

Hva skjer dersom svaret er: «Vi har dessverre ikke kapasitet akkurat nå»?

Men akkurat denne dagen bestemmer du deg. Du skal be om hjelp.

For mange kan det være det modigste de har gjort på lenge.

Hva skjer dersom svaret er: «Vi har dessverre ikke kapasitet akkurat nå»?

For oss som jobber i helsevesenet kan det være en kapasitetsutfordring. For den som sitter på den andre siden av telefonen, kan det oppleves som noe helt annet. Kanskje som en bekreftelse på den følelsen man allerede bærer på: at man ikke er viktig nok, at hjelpen ikke gjelder akkurat deg, eller at det ikke nytter å prøve en gang til.

Det er dette som står på spill når vi diskuterer bemanning og innsparinger innen psykisk helse og rus. Bak ordene «omstilling», «effektivisering» og «årsverk» finnes det mennesker.

Relasjonen er en del av behandlingen

Helse Møre og Romsdal står i en krevende økonomisk situasjon og er gjennom omfattende omstillinger. En betydelig del av innsparingene er tatt gjennom reduksjon i antall årsverk. Det kan høres nøkternt og nødvendig ut når det står i et saksframlegg. Men et årsverk er ikke bare en stillingsprosent eller en lønnskostnad. Det er en fagperson.

Det kan være den som har brukt måneder på å bygge tillit til en pasient. Den som vet at når pasienten sier «det går fint», så gjør det kanskje ikke det. Den som legger merke til at pasienten ikke møter til avtalen, og som ringer for å høre hvordan det går. Den som prøver én gang til når pasienten har sluttet å tro på seg selv.

For slik fungerer mye av arbeidet innen psykisk helse og rus. Relasjonen er ikke bare noe som kommer i tillegg til behandlingen. Relasjonen er en del av behandlingen.

Ikke fordi man ikke ville

Jeg er sykepleier og jobber innen psykisk helse og rus, og jeg har sett hvor mye det kan bety at noen har tid. Tid til å sitte litt lenger. Tid til å tåle stillheten. Tid til å høre det som ikke blir sagt. Tid til å møte et menneske som et menneske,  ikke bare som en diagnose, en ruslidelse eller et navn på en liste.

Jeg har også sett hva som skjer når tiden blir knapp. Samtalene blir kortere. Oppfølgingen blir tettere pakket. De ansatte må prioritere mellom mennesker som alle trenger hjelp. Noen ganger går man fra en pasient med en vond følelse av at man ikke gjorde nok.

Ikke fordi man ikke ville.

Men fordi tiden ikke var der.

Det er en situasjon vi ikke bør akseptere som normalen.

En overdose venter ikke på neste budsjettbehandling

Et tilbakefall kommer ikke når det passer inn i kalenderen.

En overdose venter ikke på neste budsjettbehandling. Og et menneske som vurderer å ta sitt eget liv trenger ikke først og fremst et mer effektivt system.

Det trenger noen som ser, lytter og blir værende.

Derfor må vi være forsiktige med å snakke om psykisk helse og rus som om dette først og fremst handler om hvor effektivt vi kan drive tjenestene.

Hva koster det å ikke gi hjelp tidsnok?

Selvfølgelig skal vi bruke fellesskapets penger klokt. Vi skal organisere bedre, fjerne unødvendig byråkrati og bruke teknologi når det faktisk frigjør tid til pasientene. Men effektivisering kan ikke bety at stadig færre fagfolk skal gjøre stadig mer arbeid.

For da må vi også våge å spørre hva innsparingen egentlig koster.

Hva koster det når en person ikke får hjelp tidsnok? Når et tilbakefall kunne vært forebygget? Når en overdose kunne vært unngått? Når en familie står maktesløs rundt kjøkkenbordet fordi de ikke vet hvor de skal henvende seg? Hva koster det når en erfaren fagperson forlater tjenesten fordi arbeidspresset over tid blir for stort?

Kanskje noe av det viktigste

Noen av de viktigste resultatene i psykisk helse- og rusarbeid synes aldri i helseforetaket sitt budsjett. 

Det er tilbakefallet som ikke skjedde. Innleggelsen som ble unngått. Personen som fullførte behandlingen. Forelderen som fikk tilbake kontakten med barnet sitt. Mennesket som for første gang på lenge våget å tro at livet kunne bli litt bedre.

Dette er også resultater. Kanskje noen av de aller viktigste.

Derfor handler denne debatten om langt mer enn økonomi. Den handler om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Psykisk sykdom og rusavhengighet rammer ikke «de andre». Det rammer mennesker som bor i nabolagene våre, som er foreldre, søsken, barn, venner og kolleger. Mennesker som noen ganger trenger hjelp til å finne veien tilbake.

Hjelpen må finnes

Da må hjelpen finnes når de endelig våger å be om den.

Vi snakker mye om forebygging. Men forebygging handler ikke bare om fine strategier og handlingsplaner. Forebygging handler om å være til stede før situasjonen blir akutt. Før ambulansen må komme. Før politiet må rykke ut. Før familien sitter rundt kjøkkenbordet og ikke vet hva de skal gjøre.

Det krever mennesker.

Fagfolk.

Tid.

Og mulighet til å bygge relasjoner.

Kom inn. Vi har tid til deg.

Derfor mener jeg vi må stille et annet spørsmål enn hvor mange årsverk vi kan spare: 

Hvor mange mennesker trenger vi for å kunne være der når noen endelig våger å be om hjelp?

For den dagen et menneske tar mot til seg og tar kontakt med helsevesenet, skal ikke svaret være at vi mangler kapasitet.

Den dagen skal samfunnet åpne døren og si:

Kom inn. Vi har tid til deg.

For noen kan akkurat de ordene være begynnelsen på veien tilbake til livet.