Fra krabbeklør og spleisekasse til festivaler over hele Norge

Den første festen var enkel.

Krabbeklør, reker, loff og majones. Venner og kjente tok med seg litt hver, og festen skulle først og fremst være en takk til alle som hadde hjulpet Ante Giskeødegård og bandet han spilte i.

Rundt 70 mennesker kom den første gangen. Neste gang var de rundt 150.

Så begynte det å vokse.

– Det var ikke en forretningsplan som lå til grunn. Det var litt «art by accident», forteller Giskeødegård i Våghals.

Det som senere skulle utvikle seg til Sommerfesten på Giske, vokste organisk. Etter hvert kom musikken, artistene og større produksjoner. Spleisekassen ble en del av identiteten: Publikum la igjen det de kunne.

Men innholdet i gitarkassen var ikke nok til å betale regningene.

Festen vokste ut av proporsjoner

På et tidspunkt kom rundt 670 mennesker til arrangementet på Giske.

Da ble det tydelig at vennefesten ikke lenger kunne drives som en vennefest.

– Det var bare en fest i fjøra som vokste ut av alle proporsjoner, forteller Giskeødegård.

Skulle de fortsette, måtte aktiviteten profesjonaliseres. Det måtte bli arbeidsplasser, økonomi og et selskap som kunne ta ansvar for stadig større arrangementer.

Men gründermentaliteten skulle flere ganger føre dem farlig nær kanten.

– Da var det nesten så vi gikk dukken

Da Jugendfest vokste, økte også innsatsen og risikoen.

I 2012 ville Momentium større. Kapasiteten skulle opp, satsingen ble utvidet og det ble brukt store summer på artister.

I ettertid mener Giskeødegård at de gapte for høyt.

– Da var det nesten så vi gikk dukken.

Han beskriver festivalbransjen som en virksomhet med ekstrem risiko.

– Det blir nesten ikke større risiko enn utendørs arrangement på Sunnmøre.

Billetter skal selges før arrangøren vet hvordan været blir. Store artistavtaler og betydelige kostnader må tas lenge før publikum kommer gjennom portene.

Likevel fortsatte de å satse.

– Vi er veldig utålmodige begge to. Vi skal fremover, sier Giskeødegård.

Næringslivet ble avgjørende

Tidlig innså Momentium-gründerne at de ikke kunne basere festivalene utelukkende på billettinntekter.

Løsningen ble et tett samarbeid med det lokale næringslivet.

Gründerne mener bedriftene på Sunnmøre har sett verdien av at det skjer noe i regionen – også når det ikke er mulig å måle sponsoratet direkte i salg.

For dem handler det blant annet om rekruttering, attraktivitet og om å bygge et samfunn folk ønsker å bo og arbeide i.

Giskeødegård beskriver støtten fra næringslivet som en av årsakene til at Ålesund har kunnet få arrangementer på et nivå som byens størrelse i utgangspunktet ikke skulle tilsi.

– Det har gitt oss superkrefter her i Ålesund.

Gjennom årene har jobben derfor ikke bare vært å selge billetter. Det har også handlet om å banke på dørene til lokale bedrifter og få andre til å tro på den samme ideen.

Så forsvant hele markedet

Ingen utfordring kunne likevel forberede dem på pandemien.

Hele forretningsmodellen til Momentium handlet om å samle flest mulig mennesker. Plutselig var nettopp det forbudt.

Giskeødegård beskriver perioden som «fritt fall».

Forpliktelsene var der fortsatt, mens ingen visste hvor lenge situasjonen skulle vare eller hvilke støtteordninger som ville komme.

– Når du ser livsverket på en måte forsvinne, sier han.

Paradoksalt nok opplevde han tiden etter pandemien som minst like utfordrende. Unge voksne ble rammet av kraftige prisøkninger samtidig som kostnadene ved å arrangere festivaler steg.

Den effekten merker bransjen fortsatt.

– Det tar minimum ti år

Erfaringene har også påvirket synet deres på gründerskap.

Giskeødegård er skeptisk til forestillingen om at et selskap nødvendigvis skal vokse ekstremt raskt.

– De fleste må bygge, og se at ting blir revet ned. Av og til må du bygge det opp igjen og endre på det for å få det mer solid.

Hans konklusjon er enkel:

– Dette er minimum ti år å bygge et firma.

For Momentium har det tatt betydelig lenger.

Tok Ålesund-modellen ut i Norge

Etter hvert begynte andre byer å legge merke til det som var bygget på Sunnmøre.

Representanter fra Stavanger tok kontakt og spurte om Momentium kunne hjelpe dem med å skape noe tilsvarende der. Derfra fortsatte ekspansjonen til Trondheim og flere andre steder.

I dag er selskapet involvert i rundt ti–tolv festivaler utenfor Ålesund, ifølge gründerne. Modellen har vært å samarbeide med lokale aktører og kombinere deres lokale kunnskap med festivalkompetansen som er bygget opp på Giske og i Ålesund.

Giskeødegård beskriver utviklingen i tre faser: først dugnadsperioden på Giske, deretter profesjonaliseringen i Ålesund og Giske – og til slutt å ta kompetansen ut i resten av landet.

Samtidig mener gründerne at den nasjonale ekspansjonen også har gjort Ålesund sterkere. Størrelse gir bedre tilgang til artister, og kompetansen som er bygget lokalt brukes nå på festivaler andre steder i Norge.

Forbildet finner de delvis i en helt annen sunnmørsk bransje.

Den maritime klyngen har vist at det er mulig å samle spesialisert kompetanse på Sunnmøre og konkurrere langt utenfor regionen.

Momentium har forsøkt å gjøre noe av det samme med konserter og festivaler.

Jakten på de største fortsetter

Ambisjonen er fortsatt vekst i Norge.

Og kampen om de virkelig store internasjonale artistene fortsetter.

For Ålesund har en åpenbar ulempe: Når verdensstjernene først kommer til Norge, er Oslo et langt mer naturlig stoppested. Bergen og Trondheim ligger også foran i køen.

Dermed må Momentium overbevise både management og produksjonsapparat om at en liten by på Nordvestlandet kan håndtere de største produksjonene.

Gründerne mener tidligere konserter har gjort den jobben lettere.

– Det er ingen by i Norge på vår størrelse som har hatt så mange store internasjonale artister de siste ti årene, sier Giskeødegård.

Det er langt fra den første festen i fjøra.

Men grunnideen mener de fortsatt er den samme:

Å samle folk rundt en opplevelse.

Se Våghals her