Mistet båten – fant en formue

På slutten av 1800-tallet var Stranda et lite samfunn der levebrødet i stor grad var knyttet til jordbruk og fjordfiske, og der mulighetene for arbeid var begrensede. Mellom 1870 og 1925 valgte 526 strandinger å utvandre til Amerika , drevet av håpet om arbeid, inntekt og en tryggere framtid.

En av dem var Jens Bastian Langlo, yngst i en søskenflokk på åtte. Seks av søsknene hadde allerede reist da han en sommerdag i 1893 bestemte seg for å følge etter. Som 20-åring forlot han hjembygda uten å vite hva som ventet ham på den andre siden av Atlanteren.

Langt unna drømmelivet

Vel framme i USA møtte han en hverdag som var langt tøffere enn forventet. Uten språk og etablerte kontakter fikk han arbeid på en farm utenfor San Francisco, der han tok seg av hester og gjorde fysisk krevende arbeid.

Det var lite som minnet om forestillingene om «mulighetenes land», og dagene var preget av slit og usikkerhet.

Vendepunktet kom da broren Lars Johan, også kjent som Louis, oppsøkte ham. Han kom fra Alaska og kunne fortelle om gullfunn og nye muligheter i nord. Historiene tente noe i Jens Bastian, som valgte å bryte opp og bli med videre.

Reisen mot Klondike var både lang og krevende, gjennom vinterkledde fjell og over islagte innsjøer. 17. mai 1895 skal de ha nådd fram til gullfeltene, der håpet om rikdom raskt ble møtt av en langt mer brutal virkelighet.

Nær ved å miste alt

Starten i Klondike ga lite uttelling. Gruven de arbeidet i, ga knapt avkastning, og Jens Bastian måtte ta arbeid med å vaske gull for andre. Arbeidet var tungt og monotont, og gjennom lange vintermåneder visste de knapt om innsatsen ville gi resultat.

Planen ble etter hvert å reise sørover igjen, men da han ikke rakk den siste elvebåten fra Dawson City før vinteren stengte ruta, ble han tvunget til å bli. Det som der og da framsto som et nederlag, skulle senere vise seg å bli avgjørende.

Gullfunnet som endret alt

Etter hvert kjøpte Jens Bastian og broren et eget gullskjerp, kjent som Eldorado 12. De første forsøkene ga ingen resultater, og frustrasjonen vokste, særlig da andre i området begynte å gjøre store funn.

Likevel fortsatte han arbeidet. Ved å grave seg stadig nærmere grensen til et rikere nabokrav, skal han til slutt ha truffet på en betydelig gullforekomst. Verdien er i ettertid anslått til flere hundre millioner kroner i dagens verdi, selv om de nøyaktige tallene er usikre.

Vendte hjem – og investerte

I 1901 vendte Jens Bastian tilbake til Stranda, denne gangen med kapital som ga helt nye muligheter. Han bygde det som i dag omtales som «gullgraverhuset», og tok aktiv del i utviklingen av bygda.

Pengene ble ikke bare brukt privat, men også investert i tiltak som skulle komme flere til gode.

Starten på en ny tid

Blant de viktigste bidragene var satsingen på elektrisk kraft. Rundt 1912 ble et av de første kraftverkene i området etablert, og strømmen ga både lys i hjemmene og nye forutsetninger for næringsutvikling.

Det betyr at: Stranda gikk fra å være et samfunn preget av tradisjonelt jordbruk til å få et grunnlag for industriell utvikling.

La grunnlaget for industrivekst

Tilgangen på elektrisitet, kombinert med kapital og lokale håndverkstradisjoner, åpnet for etablering av nye arbeidsplasser. Møbelindustri, konfeksjon og mekanisk virksomhet vokste fram i årene som fulgte, og la grunnlaget for det moderne Stranda.

Utbyggingen fortsatte også senere, med større kraftprosjekter som Fausa kraftverk, satt i drift i 1929 , som et symbol på en ny og mer industrialisert tid.